Bonden tar risiko

Avisen Nationen har, torsdag 28. august, en stor artikkel om markedssituasjonen for kylling. Det vises til at etableringen har vært stor og flere hus må stå tomme, fordi markedet ikke har behov for kyllingen. Slik tilpasning er selvsagt ikke gunstig, verken for bonden eller slakteriaktørene, men foreløpig har de sammen funnet løsninger som medfører at kyllingprisen ikke har forandret seg. Tapet deles mellom bøndene og industriaktøren.

Kyllingproduksjonen klarer seg uten markedsregulering som er finansiert gjennom offentlig innkrevd avgift. Aktørene langs verdikjeden tar - i et samspill seg imellom - ansvar for å finne løsninger. Over tid har vi sett at det periodevis har vært redusert innsett hos de ulike aktørene. Vi har registrert store kampanjer for økt salg i butikk for å få ut overskuddsvare, og fått fremlagt regnskapstall som viser at kyllingproduksjonen er blant de mest lønnsomme produksjonene i landbruket. Og ikke nok med det; kyllingproduksjon er sannsynligvis også den sektoren som har hatt størst innovativ kraft og produktutvikling gjennom en årrekke, som har resultert i en historisk vekst for sektoren.  

I samme nummer av Nationen har Kato Nykvist en kommentar under tittelen «Bonden tar risikoen». Kommentaren og den bestemte formen viser tydelig hvilken posisjon Nationen som avis har. Det viser ikke nødvendigvis så stor kunnskap om hvordan kontrakter fungerer i praksis. Det er selvsagt slik at bonden tar risiko som alle andre næringsdrivende, men det er ikke slik at bonden tar all risikoen i verdikjeden når ting går dårlig.

Kontrakter innenfor landbruksproduksjoner kan utformes på mange forskjellige vis. Det er ikke så utbredt i Norge, men blir gjort i flere land. De vi har av kontraktproduksjon i Norge er på kylling generelt - og en del nisjer som innenfor økologisk, spesielle kvaliteter av produkter, alder på slaktedyr etc.

En kontrakt­produksjon er en deling av risiko og gevinstmulighet mellom kjøper og selger. Hvordan dette utformes, enes partene om ved kontraktinngåelse. Hele poenget med en kontraktproduksjon er å sørge for en optimalisering av varestrømmen og holde totalkostnadene så lave som mulig. På den måten får en en akseptabel lønnsomhet i produksjonen og en fordeling av gevinst som er hensiktsmessig og avtalt. Alle som jobber med logistikk vet at kostnadene i verdikjeden gjør et hopp hver gang det er transaksjoner. Jo mer man kan effektivisere disse transaksjonene og skape forutsigbarhet begge veier, jo lavere blir kostnadene. Både bonden og varemottakeren bærer risiko med kontraktproduksjon.

Heldigvis har vi sett at handelen, i alle fall noen kjeder, har stilt opp når det har vært overproduksjon av enkeltprodukter eller stykningsdeler, og fått disse ut til svært fordelaktige priser til forbrukeren. Over lang tid nå har f.eks kyllinglår og kyllingklubber vært priset langt under innkjøpspris i handelen, så det er tydelig at når industrien har gitt særdeles god innkjøpspris har også handelen – i tillegg - bidratt med sitt.

Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund skulle gjerne sett at alle produksjoner og produsenter kunne drive sin virksomhet med 100 prosent utnyttelse hele tiden. Det kan ingen av industriaktørene og det kan man heller ikke forvente at alle bønder kan. Det viktige er at man klarer å foreta tilpasningene så raskt som mulig slik at normal inntjening kan gjenvinnes raskt. Erfaringsmessig har man klart dette rimelig brukbart innenfor kyllingsektoren, selv da en av de større aktørene gikk overende og man fikk et overskuddsproblem i totalmarkedet.

Når Kato Nykvist i sin kommentar framstiller det slik at leseren underforstått skal oppfatte at det er svært viktig med en markedsregulering - finansiert av offentlige innkrevde midler -fordi da blir risikoen så liten for bonden, blir det skivebom. Man skal ikke bla mye i Nationen for å finne at vi har hatt tre år med overproduksjon innenfor svin, som har skapt store og vedvarende problemer for næringen og tilfeldighetenes spill - med en god sommer - måtte til for å rydde opp. Her er markedsreguleringen slik vi kjenner den i høyeste grad på plass og bøndene har tapt mange hundre millioner kroner.

Om Nationen framover utviser litt åpen nysgjerrighet knyttet til former for kontraktproduksjon og på hvilken måte dette kan gjøres til det best for alle parter, hadde vært interessant å se. Det er ikke slik at det er varemottaker som styrer bonden slik det fremstilles, det er faktisk forbruket av varen som styrer produksjonen. Slik er det uansett om markedet reguleres gjennom samhandling i verdikjeden eller om man bruker omsetningsavgift og en markedsaktør til å regulere markedet, med de store svakheter det gir.

Siste saker