Den norske grisen

I et representantforslag til stortinget fra Geir Pollestad og Liv Signe Navarsete gjøres det et poeng av at nasjonal avl på gris medfører «friske griser» i Norge, sammenlignet med mange andre land. At det drives et godt avlsarbeid i Norge er både viktig og riktig, men hvor «norske» grisene i Norge blir av den grunn, kan diskuteres.

Representantforslag fra stortingsrepresentantene Geir Pollestad og Liv Signe Navarsete
om handlingsplan mot antibiotika-resistente bakterier i mat og dyr - Dokument 8:5 S (2014–2015)

KLF er medeier i selskapet ScanPig AS som driver svineavl. Selskapet importerer semin fra Sverige, for deretter å produsere råner i Norge. Semin fra disse rånene går så ut i norske bruksbesetninger. For oss er det et poeng at det er forståelse for at grisepopulasjonen i Norge er framkommet som en kombinasjon av norsk avl og avl i utlandet.

I Norge benyttes i dag fire griseraser – hampshire og duroc som farraser, mens norsk landsvin og den såkalte z-linjen, som gjerne kan omtales som en yorkshirerase, er morraser. Av disse fire rasene er det i dag tre som er tilgjengelig for alle norske svinebønder, mens den fjerde – duroc – er tilgjengelig bare for Norturas produsenter.

Av de tre svinerasene som er tilgjengelig for alle norske produsenter foregår avl på Norsk landsvin i regi av Norsvin på Hamar. Når det gjelder hampshire er det en rase som eies av Scan i Sverige og avlsarbeidet utføres av JSR i England. For Z-linjen er avlsarbeidet fram til nå gjennomført i regi av det nederlandske selskapet Topigs, som er av de aller største genetikkselskapene for svin i verden.

Avlsarbeidet for Duroc, rasen som kun kan benyttes av Norturas produsenter, skjer i regi av Norsvin på Hamar. Fremgangen i avlsarbeidet som skjer i utlandet, kommer til Norge via import av semin og inn i besetninger som står i karantene. Etter gjennomført karantenetid flyttes rånene til Norsvin som utfører tapping og distribusjon. Norsvin er per i dag de eneste som har fasiliteter til å utføre denne type virksomhet i Norge.

Jeg ønsker med denne nyanseringen å vise at det er mulig å ha kontroll og bekjempe sykdom og smitte selv om all avl ikke skjer i Norge.

Etter min vurdering handler den høye norske standarden i svinekjøttproduksjonen om organisering langs verdikjeden, samarbeidet mellom aktørene og samspillet med norske myndigheter. Dette er tuftet på vårt felles ønske om en stor, norsk produksjon.

Det er alltid viktig å ha best mulig fakta er på bordet slik at man trekker konklusjoner og beslutninger utfra de reelle forhold. Realiteten er at selv om norsk svineavl er meget god, så kommer mye av avlsfremgangen i den norske grisepopulasjonen fra internasjonal avlsarbeid.

Siste saker