Du er her: Forsiden / Administrerende / Eksportstrategiene - nytenkning må til

Eksportstrategiene - nytenkning må til

Helt siden Arbeiderpartiet tidlig på 1990-tallet foretok en liten revolusjon av norsk landbrukspolitikk, har eksport av norske landbruksprodukter vært et sterkt politisk mål. (Denne kronikken ble trykket i Nationen 12. august 2016).

Landbruksminister Gunhild Øyangens forsiktige åpning av det norske landbruksmarkedet var til dels en konsekvens av internasjonale avtaler som GATT, og dels et forsøk å «harmonisere» norsk landbruk mer med EUs, for å lette en eventuell overgang til EUs landbrukspolitikk.

Da medlemskapet ikke ble noe av, men GATT/WTO-forhandlingene om liberalisering fortsatte for fullt, framsto AP-regjeringen tydelig og konsekvent med at omstillingsambisjonene for norsk landbruk skulle videreføres.

Akkurat som den gangen gjør norske råvarepriser det krevende å konkurrere om markedsandeler på det internasjonale markedet. Norsk landbruk og matvareindustri har i stor grad måtte sitte å se på at utlendinger har tatt markedsandeler i vårt hjemmemarked, men i liten grad vært i stand til å svare med samme mynt. Forutsetningene og evnene til å erobre eksportmarkedet har i manglende grad vært til stede, til tross for at alle landbruksministre etter Øyangen har hatt eksport høyt på dagsorden. Penger er tilført i rimelig grad og bønder og bedrifter har lagt seg i selen for å øke salget av norske landbruksprodukter i utlandet. Likevel, etter 20 år kan salgspotensialet fortsatt karakteriseres som enormt, mens faktisk solgt volum er relativt beskjedent.

Det skal imidlertid ikke stanse oss i arbeidet for å øke salget av norske landbruksprodukter til utlandet, men det bør åpne for nytenkning og vi trenger et bredere sett med strategier for at norsk landbruk og matindustri skal lykkes bedre i EU-markedet.

Myndighetene må utvide de nasjonale ambisjonene om eksport av norske landbruksprodukter til også å ha et selvstendig mål om eksport av kompetanse og kapasitet fra den norske matvareindustrien. Hvis vi ikke klarer å selge pølser med norsk kjøtt i EU, så bør vi i alle fall forsøke å selge pølser produsert i Norge med importert kjøtt, tilbake til EU. Om norsk matvareindustri klarer å utnytte mulighetene som ligger i salg i andre markeder bedre, er det i alles interesse:

  • Det vil gi grunnlag for flere/tryggere arbeidsplasser i matvareindustrien
  • Det vil gi et økt volum å fordele faste kostnader på, og reduseres kostnadene vil alle i verdikjeden få sin lille del av besparelsen – også forbruker og bonde
  • Det vil igjen styrke konkurransekraften for produkter med norske kjøtt- og fjørferåvarer mot andre produktkategorier som for eksempel fisk, mel og sukkerbaserte produkter i det norske markedet, men også bedre mulighetene for t vi skal klare å selge produkter med norsk kjøttinnhold i eksportmarkedet.
  • Og ikke minst; vi mener at den norske kjøtt- og fjørfeindustrien mellom «inn»-dør og «ut»-dør i produksjonsanlegget er effektivitetsmessig på høyde med EU-bedriftene. Det ønsker vi anledning til å bevise gjennom å konkurrere i deres marked

Det trengs en modernisering av eksportstrategiene for at norske bedrifter på en hensiktsmessig måte skal kunne «spille sammen» med bedrifter på tvers av landegrensene. Spesielt blir dette tydelig etter hvert som det vokser fram stadig flere konsern med anlegg på begge sider av EU/Norge-grensen.  

Noen gode eksempler på slike internasjonale konsern med stor betydning for norsk matvareindustri, er Scandi Standard og Dava Foods Norway innenfor kylling og egg, Leiv Vidar med sine pølser og Grilstad med spekemat. Vi ønsker at myndighetene legger til rette for at denne type konsern sin at dere kunnskap og produksjonskapasitet over tid kan utnyttes så rasjonalt og effektivt som mulig. Dette må tilrettelegges slik at det kan skje parallelt med at det norske markedet er forbeholdt produkter med råvare fra norsk landbruk eller som er importert på ordinær måte. For å understreke; dette skal ikke påvirke prisnivået for kjøtt- og kjøttprodukter i Norge da denne importen kun skal være til eksportvarer. Det er helt avgjørende for at den norske kjøttproduksjonen og kjøttindustrien i felleskap skal skal vokse videre i sitt desiderte hovedmarked, nemlig Norge.

Det er et politisk ansvar å sørge for at rammebetingelsene til matindustrien er utformet slik at Norge alltid ansees som et aktuelt sted å etablere og videreutvikle bedriften videre, også når det produseres for et større marked enn Norge. At et konsern vet at kortvarige produksjons-problemer i anlegg på en side av landegrensen, kan løses i konsernet når de har nødvendig totalkapasitet er en styrke.  Forutsigbare, kostnadseffektive løsninger for å teste ut nye produkter i flere markeder selv om produksjonen bare skjer i et anlegg øker muligheten for produktutvikling. Konsern som har behov for en langsiktig produksjonsfordeling for å få optimal utnytelse av konsernets eksisterende produksjonskapasitet, bør oppleve at det er enkle veier for å få det til.

Det ensidige fokuset på at det er norsk råvare som skal eksporteres har overskygget mulighetene og medført at å utvikle matvareindustrien gjennom å eksportere kunnskap og kapasitet fra kjøtt- fjørfebransjen, har blitt neglisjert.

KLF utfordrer derfor landbruksminister Jon Georg Dale til å utvide og modernisere eksportsatsingen til også å omfatte kunnskap og kapasitet hos norske kjøtt- og fjørfebedrifter for det internasjonale markedet.

Utviklet av 07 Web
Bransjeoversikt

Annonser