Du er her: Forsiden / Administrerende / Omstilling er noe dritt – sjøl om det er til det bedre!

Omstilling er noe dritt – sjøl om det er til det bedre!

Omstilling og strukturering er en kontinuerlig aktivitet i næringslivet – også i kjøttbransjen, skriver Bjørn-Ole Juul-Hansen, adm. dir i KLF i en kronikk som ble publisert i Nationen 27. juni 2020.

Framveksten av dagligvarekjedene på 80-tallet førte til massedød for de lokale pølsemakerne og kjøttforretningene. Utover 90-tallet forsvant en rekke av de mindre kjøttforedlingsbedriftene fordi de mistet markedsadgang. På 2000-tallet kom det en betydelig strukturering blant gjenværende bedrifter for å bli bedre rustet i kampen om noen få, store kunder. Det siste tiåret har effektiviseringen har gått for fullt, men effekten av tiltakene uteblir fra kjøttbedriftenes bunnlinje – forsvunnet med fallende bruttomargin.

Lesere av Nationen har gjennom 2000-tallet kunne lese om Norturas ulike spare- og investerings-program, de fleste i milliardklassen. Alle er igangsatt for å gjøre selskapet mer rasjonelt, konkurransedyktig og robust. Det er selvsagt riktig og nødvendig.

Leserne gis også et inntrykk av at de private slakteriene og foredlingsbedriftene har klumpet seg rundt noen veikryss på sentrale Østlandet eller i dyretette områder i Trøndelag eller Rogaland. Debattleiar Havro skriv i avisa 22. juni: «Der konkurrentane kan samle slakting på få anlegg i sentrale jordbruksstrøk, skal Nortura med mottaksplikt ha ein slakteristruktur over heile landet». Det riktig er at mange private slakterier har blitt borte de siste 25 årene; Helle, Stalwick, Melby, Trondheim Slaktehus, Hellenes, Dullum, Froland, Nystøl for å nevne noen. For ikke å snakke om foredlingsbedrifter; Skjeggerød, Ingebrigtsen Kjøtt, Yggeseth, Ringøen, Norsk Mat, Premier, Leiv Vidar Slakterforretning, Stubberud, Landsverk Kjøtt, Brødrene Diskerud, Moi Kjøtt, Østli Pølsemakeri, Kongsberg Kjøttindustri, Grobøl, Kjøttcentralen, Fevang Kjøtt med flere.

I 1984 hadde KLF 414 medlemsbedrifter, i 1999 var det redusert til 202 og dag er det 150. Da som nå er stort sett alle bedriftene som ikke er samvirke-eid medlemmer hos oss.

Med tanke på tallene over er det en underlig påstand at de private slaktingene «samler» seg i dyretette områder. Saken er at NOEN av slakteriene som har vært lokalisert i slike områder i 50 år eller mer, har klart å utvikle seg godt og overleve. Langt fra alle! At det samme er realiteten for Norturas anlegg, burde ikke overraske noen.

Det er kamp om råvarene i Norge, selv om slakting i bunn og grunn bare er et kostnadselement. At markedsregulator har mottaksplikt i hele landet og at de har en slakteristruktur som takler det, er ingen byrde, som det ofte påstås. Innfraktsordningen for slakt «nuller» i praksis ut merkostnadene.

De fleste steder i Nord-Norge er det ikke dyregrunnlag nok til å ha konkurrende slakterier. Men vi er helt trygge på at dersom Nortura ønsket å kvitte seg med disse «mer-kostnadene», så ville noen av dagens KLF-medlemmer, eller nye, begjærlig kapre markedet. Vårt nyeste slakterimedlem er fra Sortland, Bø Gårdsslakteri, og er et godt eksempel på at der Nortura forsvinner kommer det andre.

KLF har flere ganger tatt til orde for at det burde være mulig å sette mottaksplikten ut på anbud a la kortbanenettet for fly dersom mottaksplikten i distriktene oppfattes som problematisk. Vi har møtt liten respons.

Kjøtt- og fjørfebransjens medlemmer er i all hovedsak familie-eide selskap, mange med over 100 års fartstid i bransjen. Familiens økonomiske verdier, arbeidsplasser og noen ganger også hjem, står og faller med at bedriften leverer svarte tall på bunnlinjen. De kriger om markedsandeler mot konkurrenter som er både 5 og 50 ganger større enn dem selv. Bøndene må oppleve priser og betingelser for sine dyr som minimum av det hovedkonkurrenten betaler. Kundene må oppleve en mer-verdi på produktene som de ikke får tak i fra andre leverandører. Våre medlemsbedrifter står for kvalitet og et mangfold av kjøtt og eggprodukter som det skulle bli ganske stusselig om den norske forbrukeren måtte være foruten!

Peter Raztar, en danske som ledet det svenske kjøttsamvirket Scan i 5 år, sa en gang det «det er bedre å eie 50 prosent av noe som har verdi enn 100 prosent av noe som går konkurs.» Han har et poeng! Det er veldig mye godt samarbeid i kjøtt- og fjørfebransjen – det har vi sett i disse pandemi-tider. Men kanskje burde vi bli flinkere til å tenke ut nye, og kanskje utradisjonelle, samarbeidsløsninger og modeller? Resultatet kunne forhåpentligvis blitt at kjøtt- og fjørfebedriftene ville klare å beholde i alle fall litt av rasjonaliseringsgevinsten. Det trengs for å styrke innovasjons- og utviklingskraften i sektoren!

Det hadde vært spennende om Nationen fant det interessant å beskrive og debattere ulike muligheter for å få til en mer robust og økonomisk bærekraftig utvikling av bransjen – det ville mange av oss opplevd som spennende. At det er utfordrende for mange i bransjen i dag, det vet vi!

Overskrift er et stjålet sitat fra samvirkehøvdingen Ole Hvamstad. Kanskje er det så tøffe tider nå at en bør finne seg i å samarbeide med konkurrenter på enkelte områder dersom det gir større konkurransekraft mot kundene?

Utviklet av 07 Web
Bransjeoversikt

Annonser