Du er her: Forsiden / Om KLF / KLF mener / Konsesjonsgrenser i landbruket

Konsesjonsgrenser i landbruket

Den enkelte bonde er best egnet til å avgjøre produksjonsomfang og kombinasjoner av produksjoner som er hensiktsmessig på gården. For å unngå urimelig ubalanse i markedet må takten i utvidelse av konsesjonsgrensene tilpasses etterspørselen i markedet.

 

Den enkelte bonde kjenner best gårdens ressurser, hvilken kompetanse og økonomiske forutsetninger som er til stede på bruket.

Bonden er derfor best egnet til å avgjøre hvilket produksjonsomfang som er hensiktsmessig på gården, hvilke kombinasjoner av produksjoner er tjenlige og hvilken teknologi er ønskelig.

Norske myndigheter må legge til rette slik at landbruk og norsk næringsmiddelindustri ikke får redusert sin konkurranseevne vis a vis konkurrenter i våre naboland. Landbruket er avhengig av økonomiske rammevilkår som kompenserer for de norske naturgitte og strukturelle merkostnadene. En del av disse merkostnadene er knyttet til konsesjonsgrensene.

Merkostnader som påføres landbruk og industri som følge av ikke-faglig begrunnede produksjonsbegrensninger må kompenseres gjennom bevilgninger over statsbudsjettet for å unngå redusert konkurransekraft.

Når det er gode faglige grunner for å regulere produksjonsomfanget, bør forskriftene stille minimumskrav til nødvendig omfang av den begrensende faktoren fremfor et tak på produksjonen eller antall dyreenheter. Kravet om spredeareal i forhold til  miljøproblematikk med gjødselhåndtering er et godt eksempel på slike løsninger.

Det er viktig med langsiktig forutsigbarhet i landbruket, næringsmiddelindustrien og for samfunnets matvaresikkerhet. Det er derfor nødvendig å igangsette en prosess med gradvis utvidelse av konsesjonsgrensene så snart markedssituasjonen tillater dette.

Etablering av konsesjonsgrenser med en automatisk årlig justering kan være et alternativ som kan skape nødvendig forutsigbarhet. Også de konsesjonsbelagte besetningene bør få utvide sine konsesjoner i forbindelse med  konsesjonsjusteringer.

Omfanget av utvidelsen for denne gruppen bør minimum legge til rette for at eksisterende bygninger etc. kan utnyttes fullt ut. Å kompensere for økt effektivitet i gen- og dyrematerialet etc. blir derfor et minimum.

Konsesjonsregelverket har gjennom mange år vært et viktig politisk verktøy for å styre utviklingen i de kraftfôrkrevende produksjonene. Vi mener det ikke er selvsagt at virkemidler som ble benyttet for å løse utfordringer i fortiden er de som er best til å løse framtidens utfordringer.

Konsesjonsgrenser som representerer mindre enn ett årsverk i arbeidsinnsats innebærer lav utnyttelse av røkterens investering i kunnskap og kompetanse om sin produksjon. Slike konsesjonsgrenser bør gradvis økes i takt med rom i markedet til minimum ett årsverk.

Det finnes flere måter å styre utviklingen i en produksjon i ønsket retning på, og det må være en åpenhet for også å vurdere alternative løsninger. Målet må være å sikre en spredning på produksjonen tilstrekkelig i forhold til de samfunnsmessige mål Norge har når det gjelder miljø, dyrehelse/dyrevelferd etc.

Et mål om å “spre husdyrholdet på flere produsenter” er i seg selv ikke tilstrekkelig.

Bakgrunn KLF mener

Norge er et av få land som for enkelte landbruksproduksjoner benytter konsesjonsgrenser som virkemiddel for å spre husdyrholdet på flere produsenter. I Ot.prp. nr. 94 (2002-2003) grunngis dette ut fra et landbrukspolitisk synspunkt og en miljømessig vurdering.

Dagens konsesjonsgrenser er utformet litt ulikt avhengig av produksjon- og produksjons-former. Det er enten et fast antall (definerte) dyr pr år eller maks antall til ethvert tidspunkt. For purkeringer gjelder egen definisjon. Det er etablert en omregningsfaktor mellom dyreenhetene slik at det enkelte foretak kan kombinere produksjonene. Omfanget av hver enkelt produksjon blir da lavere tilpasset konsesjonstaket. Arbeidsomfanget for å oppnå konsesjonsgrensene tilsvarer mellom 0,5 og 2 årsverk avhengig av forutsetninger og produksjon.

I den politiske begrunnelse for dagens konsesjonsgrenser brukes blant annet distriktspolitikk, dyrevelferd, risikospredning ved sykdom som tilleggsargumenter. Det er ingen kobling mellom konsesjonsloven og behovet for markedsbalanse.

Landbruks- og matdepartementet har i brev av 15.08.2012 til KLF avvist at det kan foretas justeringer i konsesjonsgrenser begrunnet i markedsbalansen. Konsesjonsgrenser som virkemiddel legger ikke begrensinger på norsk totalproduksjon, men bidrar til at den enkelte produsent får redusert mulighet til å ta ut skalafordeler. Produsentenes valg av hvordan en ønsker å drive produksjonen for å nå konsesjonsgrensen, påvirker i stor grad investeringsnivået og risikoen i bransjen.

Totalkostnaden for samlet produksjonsvolum blir høyere som følge av mer krevende logistikk av fôr og dyr enn ved færre produksjonssteder. Dagens konsesjonsgrenser bidrar til å øke forskjellen i prisnivå mellom Norge og våre naboland. Utformingen av konsesjonsregelverket har betydning for hvor stor prisforskjellen blir.

Utviklet av 07 Web
Bransjeoversikt

Annonser