Du er her: Forsiden / Om KLF / Kronikker / KLF mener / Importvern for norsk landbruk og matindustri

Importvern for norsk landbruk og matindustri

Praktiseringen av importvernet, og de reguleringsmekanismene som følger av importvernet, må sikre den norske foredlingsindustrien tilstrekkelig råvare av riktig kvalitet.

 

Norsk landbruk er avhengig av å ha økonomiske rammevilkår som kompenserer for de norske naturgitte og strukturelle merkostnadene. Kompensasjonen må sikres gjennom en kombinasjon av midler over statsbudsjettet og et importvern som tillater at norske priser kan holdes høyere enn verdensmarkedsprisene og som oftest også høyere enn hos våre naboland.

For slakteriene og foredlingsindustrien er det avgjørende at produksjonen av norske landbruksråvarer er høy og kan dekke det alt vesentligste av industriens behov.

Kombinasjonen av de økonomiske virkemidler som benyttes for å sikre økonomien i næringen må bidra til at landbruksnæringen fremstår som spennende og økonomisk interessant. Støttenivået må være tilstrekkelig til at produksjonsbehovet dekkes av bønder som ønsker å satse på en framtid i landbruksnæringen.

Importvernets utforming og praktiseringen av regelverket må vise at importvernets 2-delte oppgave håndteres med samme alvor:

  • Sikre at norske råvarepriser kan holdes på et tilstrekkelig høyt nivå i forhold til internasjonale priser.
  • Sikre at det ikke oppstår urimelig høye prisnivåer eller varemangel i Norge.
  • Praktiseringen av importvernet, og de reguleringsmekanismene som følger av importvernet, må sikre den norske foredlingsindustrien tilstrekkelig råvare av riktig kvalitet.

Det må ikke føre til konkurransevridning mellom aktørene om tilgang til norsk råvare gjennom året, eller at importkvotene- og rettighetene benyttes taktisk i den hensikt å høyne pris- og kostnadsnivået for norsk kjøtt- og fjørfebransje.

Ved endring og utvikling av importvernets utforming må de politiske signalene og beslutningene som medfører økende grad av internasjonal konkurranse på det norske matmarkedet, hensyntas. Det forventes fortsatt økende tilgang på råvarer gjennom kvoter, blant annet som følge av EØS-avtalen og ved mulig ny WTO-avtale. Myndighetenes tilrettelegging for økt import må følges opp og det må legges til rette for at importen kan skje på en industriell god måte som sikrer best mulig verdiskapingen for hele verdikjeden.

Bedrifter i EU og norske bedrifter kan - som følge av EØS-avtalen - konkurrere fritt i hele EU-EØSområdet med RÅK-varer. Koblingen mellom importvernets satsnivå og norske refusjonsnivå er av fundamental viktighet for norsk matindustris konkurransekraft.

Med økende prisforskjeller til våre naboland blir den utenlandske interessen om det norske markedet økende, spesielt for RÅK-varer.

Gjennom foredlingsprosessen av råvarene beveger også produktene seg mellom tollposisjoner. For å sørge for at mest mulig produksjon og foredling utføres i Norge er det en forutsetning at, etter hvert som foredlingsgraden blir høyere, blir  tollbeskyttelsen like høy eller høyere som på foregående ledd. I den grad manglende importvern fører til import så bør importen fortrinnsvis foretas på et så tidlig stadie i verdikjeden som mulig.

Med økende import øker industriens behov for forutsigbarhet både med hensyn til satsnivå, praktisering av importvernet og beslutningsprosessen for å endre forutsetningene.

Myndighetenes praksis med en årlig gjennomgang i forbindelse med statsbudsjettets behandling fungerer tilfredsstillende.

I et langsiktig perspektiv er ønsket at norske forbrukere skal velge matprodukter basert på norske landbruksråvarer og produkter produsert av norsk matindustri. Oppslutningen om en norsk verdikjede for mat må ikke utfordres med prisnivåer som i for stor grad avviker fra våre naboland.

Bakgrunn KLF mener

De fleste land og tollunioner har toll på landbruks- og matprodukter. Hensikten er å sikre en tilstrekkelig, vedvarende nasjonal produksjon. Norsk landbruk og matindustri må bære kostnadene ved klimatiske, geografiske ogstrukturmessige utfordringer få vestlig land har maken til. I tillegg kommer den særnorske høye pris- og lønnsveksten. Det norske importvernet må i tilstrekkelig grad ta hensyn til disse forholdene.

Utformingen av dagens importvern legger grunnlaget for et høyrere prisnivå i Norge enn i våre naboland for de fleste landbruksbaserte matvarer med norsk råvare. Det er innebygd mekanismer som skal sikre markedsdekning til et akseptabelt prisnivå, men samtidig utsette industrien for en viss importkonkurranse. Konkurransen kan være meget sterk i deler av markedet, spesielt der det er lagt til rette for frihandel med EU.

Norges tollregime for landbruks- og matprodukter er sammensatt. Unntatt fra de ordinære tollsatsene er det innvilget:

  • reduserte tollsatser for GSP-land og 0-toll for MUL,
  • tollfritak og/eller lavere satser i bilaterale avtaler
  • kvoter (WTO-kvoter, historiske kvoter, EFTA-kvoter, EU-kvoter, EØS-kvoter, etc)

I tillegg kommer bruk av administrativt nedsatt toll når det er underdekning i markedet eller urimelig høye priser.

For varer som faller inn under protokoll 3 i EØS-avtalen og er en del av EØS-avtalen, dvs RÅK-varer som kan inneholde inntil 20 prosent kjøtt, fastsettes tollen i hht avtalens prinsipper. For disse produktene blir tollen svært lav.

Utviklet av 07 Web
Bransjeoversikt

Annonser