Fra 10 000 til 1000

Slik er det ikke lenger:

– Vi pleide å ha 10 000 dyr på beite. Nå har vi ikke mer enn 1000, forteller Abelló. Flere gamle familieselskaper er samlet i ett paraplyselskap, Traulenco, med ham som daglig leder. Traulenco har flere farmer på pampasen, innenfor en radius av noen hundre kilometer fra hovedstaden Buenos Aires.

– En periode avsluttet vi noen av flokkene på kraftfôr fordi det ikke var nok beite. Andre fortsatte på gress helt frem til vi solgte dem. Det vi så, var at vi fikk dårligere betalt for dem som hadde avsluttet på beite. Slakteriene tjente ikke så godt på dem, fordi de fikk dem inn med magen full av tungt gress, sier han.

Droppet Hilton

I den perioden mens alle dyrene gikk på beite hele tiden, solgte Traulenco kjøtt til store prestisjekunder som for eksempel Hilton-hotellene. Nordamerikanske kunder ville gjerne fortelle forbrukerne at det de fikk, var kjøtt fra dyr som hadde gått på beite hele livet. Abelló forklarer slutten på eksport-eventyret med argentinsk innenrikspolitikk.

– Forbruket i Argentina er 55 til 57 kilo storfekjøtt pr. person pr. år. Regjeringen sa at det viktigste var å skaffe argentinerne billig kjøtt. Derfor gjorde den det dyrere å eksportere. Avgifter, men også kvoter, som lenge også åpnet for korrupsjon, sier han.

Nærmer seg USA

Dermed gikk det ut over eksporten, men også over den tradisjonelle måten å drive storferanch på. – Nå er vi nærmere systemet i USA enn systemet vi pleide å ha. Hvis det blir noen eksport å snakke om igjen, blir det kjøtt fra kraftfôr, spår Francisco J. Abelló.

Eksportskattene kom nemlig samtidig med at det ble mer lønnsomt å dyrke korn og bønner enn å fortsette med beitemarker. – De beste årene kunne vi produsere 80 kilo kjøtt pr. mål med beite. Nå kan vi produsere 1000–1100 kilo hvete. En typisk rotasjon for oss er hvete, soyabønner, mais og soyabønner igjen, forteller han.

Det som kan komme til å bestå, er dyr som har spist dekkvekstene. Argentinske bønder ser nemlig at de trenger dekkvekster for å gi jorden mer struktur og for å holde tilbake ugresset. Rug og vikker blant dem som brukes. Hvor lenge rugen får stå, avhenger av hvor fuktig bakken er.

Smaker ikke forskjell

– I supermarkedene kan ikke folk smake forskjellen på kjøtt av beitedyr og kjøtt av dyr som er avsluttet med kraftfôr. Gjør de det, så foretrekker de kraftfôret. Kjøttet smaker litt sterkere, men det er de vant til nå, sier Abelló.

Ikke alle jordbruksområdene egner seg like godt til hvete eller soya. – Da er det vanskeligste å finne de riktige ansatte som vet hvordan beitet skal utnyttes. Det er ikke noe problem å finne gauchoer (altså de klassiske «cowboyene» i Argentina), men de som vet hvor mange dager flokken skal beite i hvert område og når den må flyttes, dem er det ikke mange av, forklarer han.

Ikke GMO-skepsis

I Argentina er storfe billigere enn fisk og billigere enn svin, forteller Abelló. Folk flest ville spise biff hver dag. – Får ikke folk flest storfekjøtt hver dag, er de ikke lykkelige. Det er derfor den forrige regjeringen forsøkte å kontrollere eksporten. Nå er det fremdeles eksportskatt, men ikke bare på kjøtt – nå er det for å få budsjettet til å gå i hop.

Francisco J. Abelló forteller om et marked der forbrukerne ikke bryr seg om at dyrene har fått genmodifisert fôr. Derimot er det stor oppmerksomhet rundt hvilke kjemikalier landbruket bruker. – Vi har en anti-glyfosfat- og anti-Monsanto-lobby som blir sterkere og sterkere hver dag, sier han.