Begrensninger for rett til å slippe dyr på private fellesbeiter

Begrensninger for rett til å slippe dyr på private fellesbeiter Mauritz Aarskog, advokat og Jonas Nilsen, advokatfullmektig, Østby Aarskog Advokatfirma Som oftest er det nok beitemark til alle beiteberettigede. Likevel… Les mer

Begrensninger for rett til å slippe dyr på private fellesbeiter

Mauritz Aarskog, advokat og Jonas Nilsen, advokatfullmektig, Østby Aarskog Advokatfirma

Som oftest er det nok beitemark til alle beiteberettigede. Likevel skal man være bevisst at beitet ikke er en utømmelig ressurs. Når for mange berettigede bruker større deler av beitet enn de har rett til, oppstår det til slutt en overbeitesituasjon.

På tidspunktet tålegrensen nås, oppstår også beitekonfliktene. For beitebruk i allmenninger er det gitt lovbestemte regler som søker å hindre overbeite, jf. fjellova § 16 og bygdeallmenningsloven § 6-3. For private fellesbeiter finnes det imidlertid ingen slik felles lovregulering. Derfor blir uklarhet om hvor mange dyr den enkelte rettighetshaver kan ha på fellesbeitet ofte triggeren for beitetvister.

Grunnlag for beiterett

Ser man bort fra beitebruk i allmenninger som ikke vil diskuteres videre i denne artikkelen, har tradisjonelt beiterettigheter vært ansett som en grunneierrettighet. Grunneierrettigheter har de som eier beiteressursene enten alene i eneeie eller sammen med andre i sameie.

Skal andre som ikke har eierskap ha rett til å slippe dyr på beitet, kreves det et stiftelsesgrunnlag som gir rett til å beite på fremmed grunn. Slik rett vil i tilfeller der den berettiget ikke har noen eierinteresse utgjøre en bruksrett (servitutt). Bruksretter kan både være personlige, altså tilknyttet bestemte personer, eller upersonlige, altså tilknyttet en eiendom. Grunnlaget for bruksrettene følger ofte av avtale med én eller flere grunneiere. Det er heller ikke utypisk at bruksrett er stiftet på langvarig praktisering av fellesbeite i lys av reglene om hevd, alders tidsbruk eller lokale sedvaner.

Risiko for uklarhet

Ettersom beiteberettigede kan utlede sine rettigheter på bakgrunn av ulike stiftelsesgrunnlag oppstår samtidig risikoen for uklarhet rundt omfanget av den enkeltes beiterettighet. Slik usikkerhet kan til slutt føre til overbeite. Spørsmålet blir hvordan slike rettighetskonflikter skal løses.

Stiftelsesgrunnlaget er utgangspunktet for rettighetsfordelingen

Utgangspunktet er å tolke rettighetenes stiftelsesgrunnlag. For eneeieren vil utgangspunktet være en absolutt rett til beitet i lys av eiendomsretten. Sameierne vil i utgangspunktet ha rett etter sin sameieandel, jf. sameieloven § 3 andre ledd, jf. § 2. Skal eiernes rettighet begrenses, må det ha skjedd en overføring av hele eller deler av retten til andre, enten ved avtale eller ved manglende protest på andres bruk av beitet.

Langvarig praksis

Selv om stiftelsesgrunnlaget også er utgangspunktet for bedømmelsen av bruksrettshaverens rett, gir det sjeldent noen presis angivelse. Er det en avtalt bruksrett har det vært tradisjon for eksempelvis å gi beiterett til antallet dyr som kan vinterfôres på brukets egne mark. Rettspraksis viser at i disse tilfellene skal rettigheten tolkes i lys av samfunnsutviklingen. Det vil si at antallet dyr som det i utgangspunktet var avtalt rett til, som regel i dag er høyere fordi man i dag kan holde flere dyr ved moderne driftsmetoder.

Er det derimot stiftet rett på bakgrunn av langvarig praksis, slik som brukshevdstilfellene, vil berettiget antall beitedyr bero på flere parametere, men grovt sett så mange dyr som grunneierne ikke har gjort innvendinger mot at er sluppet på beitet over en lang periode, sammenlign blant annet hevdslova § 7.

Løsning på rettighetskollisjon

Problemet med fellesbeite er altså i stor grad kombinasjonen av rettighetshavernes ulike stiftelsesgrunnlag som legger opp til ulike regulering av antall dyr på beitet. Derfor finnes det både reguleringer for sameie- og bruksrettstilfellene. Begge regelsettene bestemmer at rettighetshaverne skal respektere hverandres rettigheter og ikke la egen rett unødvendig eller urimelig ødelegge for andres rett, jf. sameiegelova § 3 andre ledd og servituttlova § 2 første ledd.

Lider rettstap

På tross av disse reglene er ikke rettighetskoordinering alltid opplagt. Konsekvensen kan bli at enkelte rettighetshavere lider rettstap. Derfor er det verdt å bemerke at dersom rettighetshaverne ikke klarer å løse beitefordeling på egen hånd, finnes det praktiske rettslige løsninger. I slike tilfeller vil det ofte være en nødvendig løsning å få jordskifteretten til å opprette en bruksordning for beitebruken i beiteområdet, jf. jordskifteloven § 3-8. Saksanlegg for jordskifteretten trenger heller ikke å bli veldig kostbart. Jordskifteretten legger opp til at saksgangen skal kunne håndteres også uten juridisk bistand.

Siste saker