Norske bønder har opplevd en tøff start på dette året. Prisene på bl.a. gjødsel, strøm og fôr har skutt i været og årsakene til det er mange. Krigen i Ukraina er noe av dette triste bakteppet, men er selvsagt kun en del av bildet. Knapt noen gang tidligere har frustrasjonen vært større og framtidstroen mindre hos våre viktige bønder.
Det ser vi klart og tydelig, i form av den store mengden storfe som de siste ukene er meldt inn til slakt til norske slakterier. Rett og slett et resultat av den kritiske økonomiske situasjon mange norske bønder befinner seg i akkurat nå. Situasjonen er selvsagt mest prekær for aktørene i primærleddet, men det som nå er under utvikling, får også betydelige konsekvenser for norsk slakteri- og foredlingsindustri.
Stikkordet er matsikkerhet. Denne er i spill akkurat nå. Ikke bare fordi norske bønder er i ferd med å miste framtidstroen, men også på grunn av det som skjer utenfor landets grenser. Årets jordbruksoppgjør blir i lys av dette, ikke kun et spørsmål om bondens økonomi, men også et spørsmål om vår felles matberedskap.
Vi kan nemlig ikke tillate at norske bønder avvikler og sender store deler av buskapen til slakting. Dette river grunnen unna det vi har bygd opp på matsikkerhetsområdet gjennom mange tiår.
I fredstid er ikke matsikkerhet et begrep som engasjerer politikere, hverken i Norge eller i verden for øvrig, i særlig stor grad. Synet på mat- og forsyningssikkerhet har stort sett vært preget av tesen om «alt ordner seg». Nå står vi i en situasjon der det er all grunn til å frykte at ikke «alt» ordner seg.
Derfor er det så viktig at Landbruks- og matdepartementet «trygger» norske bønder. Det må komme penger på bordet som fjerner den frykt som nå gjør seg gjeldende. Jordbruksoppgjøret er neppe nok i så måte. Det må kraftigere virkemidler til, og disse kan ikke skyves på i tid. Det som nå er på gang, er kritisk for alle som er opptatt av både matsikkerhet og norsk produksjon.
Vi har snakket både med bønder og representanter for norske slakterier, og det er dessverre frykt som rår grunnen nå. Denne frykten er det kun våre myndigheter som kan fjerne. Dersom regjeringen skal greie å løfte landbrukssektoren, kommer den neppe utenom å følge opp med en mer offensiv fordelingspolitikk, enn den de så langt har forpliktet seg til.
FNs matvareprogram har allerede advart mot at følgene av krigen i Ukraina vil kunne føre til en omfattende hungerkatastrofe internasjonalt. Det er ikke vi nordmenn som vil lide mest under en slik situasjon, men det må bety at alle land inkludert Norge må reorientere og forsterke sin politikk omkring matsikkerhet og beredskap. Det å sikre stabile rammevilkår for egen matproduksjon, og dermed forsyning av mat til egen befolkning, vil være avgjørende i møtet med nye og store utfordringer i tiden som kommer.
