Samhold og samarbeid med lokalbefolkningen i bygda Undheim i Time kommune skulle vise seg å bli gull verdt, ja nærmest et være eller ikke være for jærbonde Ole Anton Liverud etter at sykdom og død rammet familien.
Familien på seks flyttet fra Spydeberg i Østfold til Rogaland i 2013, for å overta gården til hans kone Monika, men året etter at gårdsovertagelsen var i boks, rammet tragedien. Liveruds kone fikk konstatert ondartet føflekkreft og i løpet av tre år ble Liverud alene med gård og fire barn.
Les andre relevante artikler for bønder og produsenter
Mange valg
Liverud har i ettertid vært svært åpen om både pårørenderollen og sorgprosessen. I et intervju med Helse Stavanger har han tidligere snakket ut om de mange og vanskelige valgene han ble stilt overfor.
– Som pårørende er det utrolig mange valg som må tas. Mest brutalt føles det å måtte ta avgjørelsen om at livet må gå videre. Men jeg valgte bondelivet her på Jæren – for barna og for meg selv. Det er viktig å se mulighetene, og derfor valgte vi å bli boende på Undheim og drive gården videre. Barna har allerede mistet det viktigste i livet sitt og jeg kunne ikke ta dem bort fra hjemmet deres også.
Krevende
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv for åtte år siden. Å bli værende alene med ansvar for en gård og fire barn, er noe jeg ikke unner noen. Det var tøft, men jeg valgte å fortsette driften av gården og ga meg selv i realiteten tre års betenkningstid (prøvetid) om hvorvidt jeg hadde kraft og energi til å fullføre det jeg og min kone hadde startet på. Vi hadde overtatt familiegården Tjåland og var svært entusiastiske med tanke på fortsettelsen. Dette smittet selvsagt over på resten av familien. Men når tragedien inntreffer, blir livet krevende på alle mulige måter, påpeker Liverud. Og det er her naboer og bekjente i lokalsamfunnet kommer inn i bildet, sier Ole Anton Liverud.
Pågangsmot
Monikas far, Magne Tjåland, overrakte i 2015 Jærbladets Fenalår (En tradisjon der lokalavisen deler ut fenalår til gode hjelpere i adventstida) til en av de mange støttespillerne i bygda. Bygdefolket hadde den gang blant annet samlet inn enorme summer for at Monika skulle få medisinen hun trengte. Til avisa uttalte hennes far den gang – Mange har gjort veldig mye, og det er nå vi kjenner at vi bor i ei bygd med et enormt samhold. Det er bare helt utrolig.
Denne beskrivelsen kan melkebonden kjenne seg igjen i.
– På hvilken måte har du hatt glede av samhold og støtte i nærmiljøet?
– På alle tenkelige måter, egentlig. Da vi trengte det som mest, opplevde jeg en voldsom støtte og varme fra lokalbefolkningen. Det er viktig å understreke at helt fra vi kom til Time kommune fra Spydeberg, ble vi tatt veldig godt imot i bygda. Alle backet oss opp på alle måter og det ga både meg og Monika mye energi og pågangsmot. Derfor bestemte vi oss i en tidlig fase etter overtagelsen, at vi ville modernisere og bygge nytt fjøs. Det gamle båsfjøset var ikke lenger i pakt med tiden og vi besluttet å bygge et løsdriftfjøs for de drøyt 30 melkekyrne. Disse planene ble naturlig nok lagt midlertidig på is da jeg ble enkemann i 2016.
Mental og praktisk drahjelp
– Allikevel sto nyfjøset ferdig i 2017 og hva skjedde?
– Som sagt hadde jeg gitt med selv «betenkningstid» og måtte gå noen runder med meg selv og mine barn. Alternativet var å kaste kortene og eventuelt flytte tilbake til Østfold med familien. Men noe inni meg sa at det riktige var å stå i det og leve meg gjennom sorgen og realisere det vi begge drømte om. Når jeg så både fikk mye mental og praktisk drahjelp fra naboer og folk i bygda, ga ting seg selv egentlig. Og så må jeg tillegge at jeg har fire fantastiske barn som virkelig har stått fram og bokstavelig talt vokst med oppgaven. De to eldste gutta på 16 og 17 år, er i dag nærmest «selvgående» og tar mer og mer ansvar på gården. Dette bidrar selvsagt i positiv retning, avslutter Liverud.
Et sterkt lokalsamfunn i ryggen
Fatland som bonden leverer til, er Norges største private kjøttbedrift. For Fatland er det svært viktig å styrke og videreutvikle det lokale landbruket. De er helt avhengige av sterke lokalsamfunn, og at norske bønder både har fremtidstro og pågangsmot. Bjørn-Ole Juul-Hansen, administrerende direktør i KLF (Kjøtt- og Fjørfebransjens Landsforbund), syns det er både tøft og rørende å lese om Liveruds historie.
–Etter å ha blitt kjent med denne familiens historie, er det liten tvil om at et sterkt, raust og nært sammenkoblet lokalsamfunn er viktig i vanskelige tider. Her har familien hatt god hjelp og støtte fra naboer og bygdefolk som ikke bare ønsker å vise sin støtte, men som også har bidratt med praktisk hjelp for å realisere familiens drøm. Her tror jeg vi i de større byene har mye å lære, avslutter Juul-Hansen.
