– En produktiv ku er en klimaeffektiv ku!

– En produktiv ku er en klimaeffektiv ku! – Mange har en altfor smal tilnærming i klimadebatten. I stedet for bare å snakke om utslipp av klimagasser, burde vi også […]

– En produktiv ku er en klimaeffektiv ku!

– Mange har en altfor smal tilnærming i klimadebatten. I stedet for bare å snakke om utslipp av klimagasser, burde vi også snakke om husdyrbrukets positive bidrag i klimaregnskapet.

Ole G. Hertzenberg

– En produktiv ku er en klimaeffektiv ku, sier Laila Aass. Foto: Vidar Sandnes

Det fastslår NMBU-forsker Laila Aass. Hun peker på at om man f.eks. kalkulerer inn karbonlagring og albedoeffekten som følge av beitebruk inn i klimaregnskapet, tyder mye på at drøvtyggere sannsynligvis komme ut med et pluss – dvs. et positivt bidrag – i klimaregnskapet.

Meningsløs avgrensing

– Jeg mener at mange har en altfor smal tilnærming til spørsmålet. Det er en kjensgjerning at drøvtyggere slipper ut klimagasser. Men klimaspørsmålet dreier seg jo om mye mer enn klimagassutslipp. Vi må snakke om drøvtyggernes positive bidrag i klimaregnskapet, om matsikkerhet/befolkningsvekst, karbonbinding og albedoeffekt. Og ikke minst om hvordan vi skal sikre framtidige generasjoner et bærekraftig samfunn. Ikke bare globalt, men også nasjonalt og lokalt. I denne sammenheng blir det meningsløst å avgrense klimadebatten til et nærmest ensidig fokus på utslipp av metangass fra storfe, sier Laila Aass, forsker ved institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU.

Norge må øke matproduksjonen

Ifølge FN passerte verdens befolkning i 2011 sju milliarder mennesker. I 2050 er vi trolig ni milliarder på kloden. FAO (FNs matvareorganisasjon) har kalkulert at den globale matproduksjonen må økes med 70 prosent innen 2050 for å skaffe nok mat til verdens befolkning. Med dette som utgangspunkt har Stortinget lagt til grunn at matproduksjonen i Norge må økes med 20 prosent fram til 2030. Dette innebærer at vi hvert eneste år de neste ti årene må øke matproduksjonen i landet med rundt to prosent pr. år.

– FAO har de senere årene understreket viktigheten av å sikre matforsyning til egen befolkning og at dette arbeidet må knyttes til nasjonale ressurser. Norge er og blir et gressland og vi har begrensede muligheter til å utvide kornarealet. Vår største mulighet til økt matproduksjon fra jordbruket ligger derfor i å utnytte gras- og beiteressursene på en bedre måte enn vi gjør i dag. I følge NIBIO kan f.eks. bruken av utmarksbeite, hvis behov, dobles i forhold til dagens nivå, sier hun.

Klima – mer enn klimagasser

– Men la oss likevel starte der; med utslipp av klimagasser. Vår kombinasjonsku, NRF-kua, produserer både mjølk og kjøtt. I forhold til mange andre land som prioriterer rene kjøttferaser, reduserer dette det negative klimaavtrykket. Utslipp av klimagasser er nemlig stabilt pr. dyr – uavhengig av produksjonen. Dessuten er NRF internasjonalt en svært effektiv kjøttprodusent (mange kg kjøtt pr. årsku). En produktiv ku er dermed også en klimaeffektiv ku, poengterer husdyrforskeren.

– Vår forskning viser at norsk storfekjøtt i gjennomsnitt slipper ut 16–17 kg CO2-ekvivalenter pr. kg kjøtt. Dette er ca. 1/3 av gjennomsnittet ellers i verden. Når det gjelder sau har vi nettopp igangsatt prosjektet «Klimasmart sau» og vi kjenner derfor foreløpig ikke klimagasstrykket fra sau/lam. Men vi tar utgangspunkt i at det befinner seg omtrent på samme nivå som storfe.

Norsk storfekjøtt har et klimagassutslipp på 16–17 kg CO2-ekvivalenter pr. kg kjøtt. Dette er ca. 1/3 av nivået ellers i verden!

– Det er ellers bemerkelsesverdig at FNs klimapanel (IPCC) ikke har tatt med klima-gassutslipp fra ville klovdyr som for eksempel norske bestander av elg, rådyr og hjort inn i klimaregnskapet. Skulle man være konsekvent her burde jo sau/lam og storfe – som går på utmarksbeite i fire måneder uten bruk av kraftfôr – heller ikke telle med i klimaregnskapet.

Undervurdert karbonbinding

– I klimasammenheng handler CO2 om to ting: Mindre utslipp og mer lagring. I forsøk som ble gjennomført på Dovrefjell av Mia Vedel Sørensen, institutt for biologi ved NTNU, viser det seg at det er langt større karbonbinding i åpne landskap, eks. eng og beiter enn arealer med hei (krekling og lyng) og vierkratt. Og karbonbindingen i enga går langt dypere ned i jordsmonnet. Dette betyr at økt gjengroing vil redusere naturens evne til å lagre karbon. Og at økt beitebruk vil øke karbonbindingen, sier Aass.

Den ukjente albedoeffekten

Albedo er et uttrykk for overflaters evne til å reflektere sollys (varmen fra sola) og varierer med overflatens egenskaper. Lyse overflater som snø og åpne beitelandskap sender en stor del av solstrålene tilbake til atmosfæren (høy albedoeffekt) mens mørke overflater – som f.eks. tett skog – i større grad absorberer strålene fra sola og har lav albedoeffekt.

– Høyere vegetasjon fører til lavere albedo, som fører til mer opptak av solstråling og bidrar til tidligere snøsmelting. Når snøen smelter raskere blir det lengre vekstsesong og mer vegetasjon som igjen vil bidra til mer temperaturøkning, forklarer Johanne H. Rydsaa ved institutt for geovitenskap, Universitetet i Oslo, i et intervju med Nationen. I en norsk studie har hun undersøkt effektene av gjengroing i Finland og Skandinavia. Resultatene viser at økt vegetasjon i den norske fjellheimen bidrar til en temperaturøkning på opp mot én (1) grad deler av året. Aktiv beitebruk kan derfor være et bidrag til å redusere global oppvarming – i tillegg til å redusere gjengroingsproblemet.

Husdyrbruk begrenser temperaturøkning

Førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum i Oslo, Anders Bryn, har bidratt i denne studien. Han mener funnene viser at vi i større grad må fokusere på hvordan husdyrene kan bidra til å minske temperaturøkningen.

– Det er veldig mye fokus på kurap og kupromp, men lite fokus på hvordan beitedyrene for øvrig bidrar til å begrense klimaeffektene, sier Bryn til Nationen.

– Store deler av landet gror igjen og flere studier viser at husdyr i utmark reduserer omfanget av gjengroing med busk og kratt i for eksempel fjellsonen. Dermed bidrar husdyrene direkte til å begrense temperaturøkningen. Dette må veies opp mot andre klimaeffekter, f.eks. utslipp av metan, sier Bryn til Nationen.

– Sauen bidrar også med mye positivt i klimaregnskapet, understreker Laila Aass.

Sauen kommer ut i pluss?

– Disse forskerne antyder at om man kalkulerer karbonlagring og albedoeffekten inn i klimaregnskapet så vil drøvtygger sannsynligvis komme ut med et pluss – dvs. et positivt bidrag – i klimaregnskapet. Selv om disse forskningsresultatene foreløpig er usikre, er jeg opptatt av at politikerne og andre som deltar aktivt i kjøttdebatten må få med seg husdyrproduksjonens positive bidrag inn i klimadebatten, sier Laila Aass.

– Men landbruket har fortsatt en jobb å gjøre med å redusere utslipp av klimagasser?

– Helt klart. Her ved instituttet jobber vi for tiden bl.a. med muligheten for å redusere metanutslipp gjennom endret fôring og vi har nettopp fått finansiert prosjektet «Klimasmart sau» som vi håper skal være klart til bruk i 2020. Dessuten vet vi jo at GENO har igangsatt metanmålinger med tanke på å beregne arvegrader med tanke på å kunne vekte redusert klimagassutslipp i avlsmålet på NRF, sier hun.

Stort potensial på gårdsnivå

– I tillegg kan og bør bøndene selv gjøre en innsats. Aktuelle satsingsområder på gårdsnivå kan være redusert metanutslipp fra gjødsellager, bedre spredningsmetoder, optimalisert N-gjødsling, økt avlingsnivå, redusert bruk av drivstoff, erstatte fossile energikilder med fornybare løsninger, solcellepanel osv. Potensialet for å redusere klimagassutslipp på gårdsnivå er med andre ord betydelig. Dette arbeidet koordineres gjennom prosjektet «Klimasmart landbruk» – et veldig bra tiltak som de fleste landbruksorganisasjonene stiller seg bak.

Kunnskap og beregningsmodeller

– Vi registrerer at du er relativt aktiv i avisenes debattspalter. Hva slags respons får du?

– Vi prøver så langt vi rekker å formidle forskningsresultatene og håper på at dette kan bidra til en mer kunnskapsbasert debatt der ute. Men motkreftene er sterke, selv om jeg nok opplever at en del av de mest aktive i det siste har tonet kritikken av rødt kjøtt noe ned i det siste. Samtidig må det presiseres at det er begrenset hvor aktive vi som forskere kan være i en politisert debatt. Vår primære rolle må være å bidra med kunnskap og beregningsmodeller, dokumentere utslipp og måle tiltak. Debatten om hvordan man bruker denne kunnskapen må i hovedsak overlates til politikerne, landbrukets talspersoner inkludert, avslutter Laila Aass.

Flere saker