Utedrift eller adgang til utearealer for svin og fjørfe gir økt mulighet for aktivitet og sterkt motivert atferd, men også økt risiko for smittsom sykdom og redusert mattrygghet.
De mest radikale formene for utedrift gir også en betydelig økt ressursbruk. Det er derfor behov for en helhetlig tilnærming for å forstå konsekvensene både for dyrevelferd og bærekraft.
Dette er også utgangspunktet for artikkelen «Utedrift i et helhetsperspektiv» ført i pennen av Animalias fagdirektør Ola Nafstad i årets utgave av statusrapportenKjøttets tilstand. Det eksakte omfanget av utedrift eller driftsopplegg der dyrene har adgang ut, er ikke kjent verken i svineproduksjonen eller i fjørfeholdet.
Liten økologisk andel
I økologisk produksjon er det krav om at dyrene skal ha adgang ut. Den økologiske andelen av produksjonen her i landet var i 2021 0,4 prosent av slaktegrisene, 0,9 prosent av purkene, 7,1 prosent verpehønene og 0,9 prosent av slaktekyllingene. Utover dette er det noen få større svinebesetninger med purker som driver med ulike former for utedrift. I tillegg er det sannsynligvis ganske mange, sikkert flere hundre, små slaktegrisbesetninger som har noen få til noen titalls slaktegriser i utedrift om sommeren og høsten.
Avhengig av utenlandske data
– Besetninger som driver på denne måten registrerer i svært liten grad produksjonsresultater, helsehendelser og lignende i husdyrnæringens systemer for dette. Det er derfor lite tilgang på norske resultater for direkte sammenligning. Vi er derfor avhengig av å støtte oss på utenlandske resultater når disse driftsformene skal vurderes, sier artikkelforfatter og fagdirektør i Animalia, Ola Nafstad.
Naturlig atferd
Artikkelen peker på at utedrift gir større tilgjengelig plass og et rikere miljø som legger til rette for økt aktivitet og atferd dyrene er sterkt motivert for som fôrsøk og hakking eller roting i underlaget. Hos fjørfe er støvbading og delvis solbading andre eksempler på sterkt motiverte atferder utegang legger bedre til rette for. Større plass vil også bety mindre stress, lavere konfliktnivå og større mulighet for å takle en konflikt ved å trekke unna. Mer tilgjengelig plass og tilrettelagt miljø innendørs kan også langt på veg møte disse behovene.
Stort spedgristap
– For dyregrupper med særlige behov, betyr imidlertid utedrift dårligere velferd. Kyllinger som fortsatt bare har dun, altså før fjørsetting, er det ikke aktuelt å holde ute. Purker som føder i hytter har et langt høyere tap av spedgris enn det som aksepteres under konvensjonelle driftsforhold. Danske tall viser et spedgristap på 30 prosent i gjennomsnitt i denne driftsformen, mens spedgristapet i norske besetninger i dag er godt under det halve. Forskjellen skyldes både større utfordringer med kulde og fuktighet, manglende mulighet til oppfølging av kullet sammenlignet med i en tradisjonell fødebinge, og spedgriser som tas av rev og grevling, forteller Nafstad.
Konsekvenser for dyrehelse og mattrygghet
Artikkelen tar for seg noen grunnleggende årsaker til at utedrift utfordrer dyrehelsa og mattryggheten. Dette er knyttet til fare for smitte fra villfaunaen, at det ikke er mulig å gjennomføre absolutte vaske- og desinfeksjonsrutiner som hindrer smittespredning mellom dyregrupper og generasjoner, at det er vanskelig å etablere gode og effektive smittesluser og at tilsyn og nødvendig behandling av enkeltdyr blir vanskeligere.
– Den potensielt største risikoen er alvorlige smittsomme dyresykdommer som smitter fra faunaen til husdyr. Fugleinfluensa er nå godt etablert hos villfugl også her i landet. Dette har alt fått konsekvenser for muligheten for å holde fjørfe ute og vil få det igjen avhengig av hvordan smittesituasjonen utvikler seg. Fugleinfluensa i fjørfehold og sanering av denne sykdommen har svært store konsekvenser og kostnader både for den enkelte dyreholder og samfunnet, og det bidrar utvilsom til dårlig dyrevelferd, sier Naftstad.
Ressurs- og arealbruk
Det vises til at storfe, sau og geit kan ta opp alt eller det vesentlige av fôret de trenger på beite, og de har som drøvtyggere stor evne til å bryte ned og utnytte tungt fordøyelig plantemateriale. Selv om fjørfe og svin også i det alt vesentlige er planteetere, tar de ikke opp noen stor del av fôret på beite. I naturen er de avhengig av plantedeler med høyere næringsverdi og fordøyelighet som frø, nøtter og røtter. Svin og fjørfe er derfor like avhengig av kraftfôr ved utedrift som ved tradisjonell drift. Fôrforbruket øker ved utedrift. Hvor mye det øker er avhengig av formen for utedrift. I Danmark oppgis det økte fôrforbruket til 12 prosent ved helårs utedrift. Vi har ikke norske tall for dette, men sannsynligvis er forskjellen større under norske klimatiske forhold. Klimagassutslippene fra svinekjøttproduksjonen er nært knyttet til fôrforbruket, og utslippene pr. kilo svinekjøtt som produseres vil derfor øke tilsvarende.
Risiko for avrenning
– Spørsmålet om miljø- og ressurskonsekvenser av utedrift har et betydelig skalaelement. Så lenge ulike former for utedrift er nisjebasert, omfatter en liten del av produksjonen og i hovedsak små besetninger, er disse utfordringene begrensede både på besetningsnivå og på overordnet nivå. Men dersom hele eller vesentlige deler av produksjonen i framtida skal skje med slike driftsformer, vil det få store konsekvenser både for totalt fôrforbruk, klimagassutslipp, arealbruk og dermed nasjonal produksjon av korn og andre vegetabiler. I tillegg vil det være høy risiko for avrenning og forurensing. Samlet sett vil dette i tilfelle ikke være noen utvikling i bærekraftig retning for norsk matproduksjon, avslutter Ola Nafstad.
Les hele artikkelen i Kjøttets tilstand 2022 på animalia.no