Et mørbanket Nortura!
Nortura har fått mye «juling» de siste ukene. Selskapets beslutning om å legge ned deler av virksomhetene i Stavanger og Steinkjer har engasjert mange og Norturas ledelse har etter beste evne forsøkt å forklare den nokså dramatiske beslutningene som berører så mange ansatte. I den sammenhengen er det naturlig å spørre om de har klart denne utfordringen.
Mye tyder nemlig på at toppledelsen i samvirkeselskapet, med sin argumentasjon, ikke har klart å løse denne nokså vanskelige oppgaven i kjølvannet av nedleggingsvedtaket. Spørsmålet er om samvirkegiganten har undervurdert sprengkraften i det som er satt i gang? Og er det slik at det er Nortura-eiernes (samvirkebøndene) ve og vel, som er hovedmotivet for nedleggelsen av de to skjæreavdelingene?
For undertegnede, som har sett utviklingen i kjøttbransjen gjennom de siste 25 årene, er det åpenbart at Nortura har endret sitt handlingsmønster. Fra å være et selskap som framsto som en distriktsgarantist og som la langsiktighet til grunn for sin agering, har Nortura utviklet seg til å bli et selskap som forsøker å løse sine økonomiske problemer med kontinuerlig å sentralisere sin slakteri- og foredlingsindustri. Samling i store enheter synes å være melodien. Merkelige strategiske økonomiske veivalg de siste årene har bidratt til at selskapet i dag fremstår som svekket og presset.
Et annet poeng som ikke har kommet godt nok fram i debatten rundt Norturas nedleggelser de siste årene, er utviklingen i den frittstående del av kjøttbransjen. Vi ser et klart mønster her. Når Nortura legger ned, kommer private selskapet inn og «redder» virksomhet og arbeidsplasser. Vi så det i Lillesand der Nortura la ned og Jens Eide kom inn. Vi ser det nå på Otta der Jæder og Grilstad overtar og akter å videreutvikle kjøttmiljøet til beste for alle i Gudbrandsdalen.
Og hva skjer nå i Rogaland og Midt Norge? Etter at Fatland ikke blir med på slakteriprosjektet på Otta, har selskapet nå fristilt sin kapital og kan meget vel tenkes å ville investere andre steder. Med andre ord kan vi muligens se konturene av en økt Fatland-satsing i f.eks. Trøndelag. Fra et forretningsmessig synspunkt vil det være både naturlig og sannsynlig.
Sentrale tillitsvalgte i Nortura har pekt på at det som nå har skjedd kan være begynnelsen på slutten for bondesamvirket Nortura. Om konsekvensene blir så dramatiske er for tidlig å konkludere med. Men faktum er at forklaringsproblemene tårner seg opp for Nortura. At selskapets lederlønninger i millionklassen, også blir trukket fram i debatten etter nedleggelsen, bør for Nortura-ledelsen også være bekymringsverdig med tanke på oppslutningen om selskapet.
I Trøndelag er denne oppslutningen i utgangspunktet stor. Sju av ti bønder i Trøndelag leverer til Nortura. Denne sterke lojaliteten er opplagt i still nå.
Det jeg mener ikke har blitt nok hensyntatt av Nortura-ledelsen er det grønne skiftet vi er inne nå. Dette skiftet har fått mange, særlig de unge, til å reflektere mer og mer over hvor kjøttet er produsert. Hvordan dette kjøttet er produsert er også blitt et viktig poeng for flere og flere. Har Nortura tatt høyde for dette i sine planer?
