Årets ammekuprodusent

For jubileumsåret fikk han prisen for årets ammekuprodusent. Tredje generasjon på Toten-gården avvente 92 kilo kalv pr. 100 kilo årsku i jubileumsåret. – Jeg har nok ikke klart å holde den. Det har gått ned litt, sier han.

– 2019 var et rart år. Tørkesommeren slo ut på hvordan du fôret. Det ble brukt litt ekstra kraftfôr for å kompensere, fastslår han.

Olav Rognerud er opptatt av å følge med på fôringen og resultatene av den. – Jeg har prøvd å gjøre litt forsøk for å se hvordan de vokser, hvor mye de spiser og hva det koster. Det er inspirerende og interessant, sier han.

– På kjøtt og ammeku får du ikke målt resultater slik som i melkeproduksjonen. Da må du veie dyrene for å se hvor godt du gjør det, fastslår Rognerud. Han skjønner at ikke alle er interesserte i å prøve og veie på samme måten. – Men jeg synes det er moro å se hva vi kan få til. Det er alltid mulig å forbedre seg. Da må en ha litt fakta før en vet om en skal prøve noe annet eller ikke.

Tilfeldig start

Det var ganske så tilfeldig at Lunna ble en av de fem gårdene som importerte de første renrasede Charolais-dyrene til Norge i 1969.

– Bestefar byttet mye traktor. Han kjøpte MF35 nummer 1000 i Norge. Så fikk han tur til Royal Smithfield Show i England. Der så han Charolais og falt for den, forteller han.

Mens bestefar Erling valgte noe nytt, er sønnesønn Olav født inn i det. – Jeg har ikke valgt rase, men jeg er godt fornøyd med den. Alle rasene er gode, men de har litt forskjellige egenskaper som du også må tilpasse den driften og de ressursene som du har, peker han på.

Passer på Toten

– Charolais er en rase som trenger mer fôr og har potensial til å vokse mer. På grunn av at vi ligger på Toten og har forholdsvis godt jordsmonn, kan vi ha en rase som yter mer, men som også krever litt mer, konstaterer Rognerud. Lunna har rundt 650 mål dyrket mark. Han har korn på om lag 200. Det var også en fordel da tørken rammet i 2019: Gode kornavlinger årene før gjorde at han ikke var på bunnen da smellen kom.

Han inseminerer selv, og de siste årene har han eksperimentert med kalving og utmarksbeite. – Noen av de lettere rasene tåler litt bedre å gå på utmark med litt dårligere fôr, fastslår han. Men han har funnet en løsning for sin egen besetning, også. De som kalver om våren, går på beite rundt gården. Dem som kalver om høsten, kjører han på almenningsbeite.

– Da kan de fø seg selv, for da behøver de ikke å ha melkeproduksjon i tillegg. Jeg har bare gjort det i to år, men jeg er veldig fornøyd med det, sier Rognerud, som gjerne vil utnytte utmarksressursen enda mer.

445 kilo

Han leverer til Furuseth. – Levende ligger de oftest på sju til ni hundre kilo. Gjennomsnittlig slaktevekt nå siste runden var 445 kilo. Da slakter vi ut på 14,5 måneder i snitt, forteller han.

Olav Rognerud har drevet Lunna i snart sju år. Faren Hans er fremdeles med for fullt. Selv har han sønner på 13 og 12 og en datter på sju år. – De vet hva dette er, og de er med og hjelper til. Jeg tror ikke det er noen fare med annet enn at noen tar over, men det er tidlig ennå. De skal få prøve litt annet, også – det er viktig å få andre erfaringer, fastslår han.

Selv er han utdannet tømrer og arbeidet med det i seks år før han tok over. Det kan bli godt å ta med seg senere, også: Han har ennå tre år igjen før han fyller 40 og er klar på at han må slippe til ungene før han blir pensjonist.

Fremover håper han å forbedre seg og lære enda mer om grovfôr. – Jeg prøver å finne en god måte å høste bra fôr til den produksjonen som jeg har og utnytte den jordveien som jeg har. Det er inspirerende at man må jobbe litt for å forbedre seg hele tiden, sier Olav Rognerud.