Fra storgård til småbruk

– Min mor er født her og jeg har et sterkt forhold til denne gården siden jeg gjennom hele barndommen alltid feiret jul, påske og alle sommerferier her hos bestemor…. Les mer

– Min mor er født her og jeg har et sterkt forhold til denne gården siden jeg gjennom hele barndommen alltid feiret jul, påske og alle sommerferier her hos bestemor. Dette er den eneste gården her i området hvor det alltid har bodd folk, og det var den siste gården i Rogaland som kjernet smør.

Fatland-produsent Kurt Solli har mange gode minner fra gården i Rogaland og synes det er fint å være tilbake etter mange år i Trøndelag.

– Rett og slett godt å kunne ta seg råd til denne formen for småskala drift, forteller Kurt Solli.

1000 mål

Han vokste opp i Hauge i Dalane og har et langt og innholdsrikt arbeidsliv bak seg. I dag er han småbruksbonde på en øy på Ualand ved Heskestad, men i 38 år var han storbonde i Trøndelag. På det meste forvaltet han rundt 1000 mål med jord fordelt på to gårdsbruk og innleid tilleggsjord.

Kurt Solli bestemte seg tidlig for å bli bonde selv om hans foreldre ikke hadde gård. Men faren hans skaffet seg en liten flokk med svartfjessau, som fikk bo hos en nabo og Kurt fikk være med når dyrene skulle stelles. Da ble frøet sådd.

To store gårder

– Jeg kjøpte min første gård i 1982. Da var jeg 23 år og gården fant jeg via en annonse i Bondebladet. Den lå i Trøndelag og besto av 20 melkekyr som beitet på dyrket mark. Gården hadde god plass til flere dyr, og bondelivet var godt for hele familien. Men det var en annen gård jeg hadde sett meg ut og som vi hadde lyst på. I 1997 fikk jeg endelig han anledning til å kjøpe den, sier Solli.

Bonden som hadde denne gården hadde utviklet allergi mot støv i fjøs og det var ingen annen utvei enn å selge. Bonden tok kontakt med Kurt Solli som han visste var interessert. Solli og familien var plutselig eier av to store gårder i Trøndelag.

Uforutsette utfordringer

Det var ni kilometer mellom de to gårdene og dobbeltdriften bød på uforutsette utfordringer. Ingen hadde tenkt på at reglene om at det ikke var lov for en person å sitte med to melkekvoter, selv om disse hørte til hver sin selvstendige gård. I et forsøk på å løse problemet, ble det foreslått at ekteparet skulle skille seg. Det vil si at kona kunne stå som eier av den ene melkekvoten og Kurt Solli den andre. Med fire små barn var dette helt uaktuelt for ekteparet. Det hele endte med at de måtte selge den minste melkekvoten til Tine, uten å vite om de fikk beholde den største. Heldigvis gikk det i orden.

Lite familievennlig

I 13 år jobbet Kurt hver eneste dag på begge gårdsbrukene. Han hadde ansvaret for godt og vel 200 sau, 30 kyr og 140–150 ungdyr.

– Du kan trygt si at det gikk med mye fôr – ca. sju til åtte rundballer hver eneste dag. Drive så stort, fordelt på to gårder, var ingen dans på roser. Under lamminga gikk det på helsa løs – med døgndrift uten søvn – selv om vi leide inn hjelp til melkinga, poengterer Solli.

Ekteparet sto opp og la seg på ulike klokkeslett, og i lange tider var det så vidt de møttes i våken tilstand. Ikke akkurat ideelt med tanke på familielivet. Du kan trygt si det var en spesiell livsstil, men ekteskapet holdt.

– Nå har to av barna overtatt hver sin gård i Trøndelag. Vi har et hus på den ene gården som vi bruker når vi er på besøk. Enkelt for oss og enkelt for ungene, fastslår Kurt Solli.

Kurt Solli viser frem saueflokken. Den er sammensatt og består av 130 sau av ulike raser.

Tilbake til Rogaland

I Rogaland har gamle-tanten til Kurt levd og åndet for småbruket og dyrene sine. Gården ligger isolert på en liten øy og man må frakte både seg selv og alt annet med båt.

Da Sollis tante ble alene og gammel, klarte hun ikke lenger håndtere driften og bygde seg hus på landsiden. Hun hadde ingen barn, men ønsket så inderlig at aktiviteten på gården skulle videreføres gjennom gardsdrift slik det historisk har vært på øya. Det passet godt å komme tilbake til barndommens rike og Kurt er glad for at han fikk med seg kona nedover igjen.

– Da sønnen vår overtok den ene gården i Trøndelag, var det en bonde på Fosen som ønsket seg flere sauer og trengte å frigjøre plass til dem. I tillegg manglet han finansiering av kjøpet. Han hadde fire kalver av høylandsfe, og spurte om min sønn ville ta de unge kvigene i bytte. Han takket ja og i 2008 leverte han kalvene til meg og ba meg «passe på dem for ham». Han visste jo at jeg alltid har drømt om å ha høylandsfe. To av disse dyrene har jeg fremdeles og den buskapen jeg har i dag, stammer fra disse kalvene, forteller Kurt Solli.

Et fritt og godt liv

Den garvede Fatland-bonden har aldri dyrene inne om sommeren. Dyrene slippes ut rundt 17. mai. Ungkalvene følger moren hele sommeren.

– Rasen tåler å være ute om vinteren, men å ha ti ungokser gående med kyrne er utfordrende. Ungdyrene får derfor lov til å komme inn. Der får de godt med stell frem til de sendes til Fatland.

Kurt Solli forteller videre at han går opp og ser til flokken med jevne mellomrom, men at han aldri har med kraftfôr eller godbiter.

– Jeg vil at de følger instinktene sine og rømmer når det kommer fremmed folk. Det er flere grunner til det, men en av dem er at jeg vil de skal holde seg unna turgåere og bærplukkere.

Reagerte på «horn-trekk»

Kurt Solli byttet fra Nortura til Fatland da Nortura innførte det såkalte «horn-trekket».

– Jeg mente og mener fortsatt at det er uakseptabelt at bonden automatisk får 1000 kroner i trekk på slakteprisen, fordi noen mener at dyr med store horn automatisk er farlige. Da ryker jo hele overskuddet til bonden på et småbruk. Fatland hadde en annen tilnærming til dette så da var det enkelt å skifte.

Bonden i havgapet har for øvrig gjort seg mange refleksjoner rundt sikkerhet.

– Dyrene er en ting, men det mye vi mennesker kan gjøre i slike situasjoner. Vi må gjøre det så trygt og enkelt for dyrene som mulig. Da reduserer en faren som at noe skal skje med folk og fe, sier Solli som viser til at et godt samspill med dyrebilsjåføren er en nøkkel til suksess.

– Hvis man legger bedre til rette for god lasting, ved å gjøre det enkelt for dyrene å gå om bord og fjerner de elementene som skaper usikkerhet, reduserer man muligheter for skader betraktelig. Et stort problem er ofte at det blir for bratt for dyrene å gå på bilen. I så måte kan en enkel ting som å legge lastelemmen flatere, hjelpe enormt. Og ikke minst at man samarbeider med dyrebilsjåføren om dette, fastslår Kurt Solli.

Også sua og lam

Det handler også om småfe på gården til Solli.

– I fjor slapp vi ut 40 lam og bare 15 av dem levde til høsten. I år mistet vi 18 av de lammene som gikk her hjemme. Statistikken er bedre for de sauene som får dra på sommerbeite i Sirdal. De lever mye tryggere. Da vi hentet hjem flokken vår i høst, manglet vi bare ett lam. Men jeg liker meg i sauemiljøet. Jeg kan sauedrift og har alltid likt meg i heia. Jeg har aldri gått meg vill og jeg tar aldri unødige sjanser. Hunden er alltid med. Jeg trives ekstra godt under sauesankinga. Gleden når du finner sau og kan ta dem med hjem igjen. Da kjenner du at du lever, avslutter bonden.

Siste saker