Av Per A. Sleipnes
Når de to frittstående slakteriene, Røros Slakteri og Jens Eide AS, nå har fått endret sin status til «store»slakteri, er det all grunn til å skryte av den utvikling som har funnet sted både på Røros og i Lillesand. Bedriftene har arbeidet målrettet for å gjøre dette mulig og på kort sikt bidrar dette til noe mer penger fra den totale potten på 150 millioner kroner som myndighetene stiller til rådighet med tanke på inntransport av dyr til slakteriene her i landet.
Men det er viktig å presisere at det er slakteriene selv, i nært samarbeid med KLF, som har vært driverne her. Grensen på 1500 tonn med tanke på bedreinnfraktbetingelser har ligget fast hele tiden og det er altså de to slakteriene selv som har tilpasset seg ved å øke slaktevolumene. Og det har vært en lang og nokså krevende prosess å få landbruksmyndighetene til å se logikken i å gjøre det enklere for de mindre slakteriaktørene å konkurrere med de store.
For det er nettopp det denne problematikken til syvende og sist dreier seg om. Konkurranselikhet! Eller sagt på en annen måte: Hva må til for å gjøre hverdagen levelig for slakterier av typen Røros Slakteri og Jens Eide AS. Ved å passere den magiske grensen på 1500 tonn, er disse slakteriene bedre i stand til å hente slakt utenfor sitt nærområde. At så er tilfelle nå, legger til rette for videre vekst og utvikling.
At det er satt en grense på 1500 tonn, er for de fleste ikke lett å skjønne. Med tanke på fri konkurranse, kan man stille spørsmål ved poenget med å ha en spesifikk grense. Og et annet poeng: det er kun i en treårsperiode at de to slakteriene får en fordel i form av økonomisk bedre betingelser ved henting av slaktedyr ute hos bonden. Om tre år blir grensen på fem mil «nullet ut» og man er da like langt.
I mellomtiden kan vi håpe at de to aktuelle slakteriene har forbedret sin evne til å hente dyr hos bønder som ligger utenfor «sonen» og dermed kan ta kampen opp med de langt større slakteriene. Uansett er det viktig å etablere et system som både er rettferdig og som oppfattes som rettferdig blant aktørene.
Også i et miljø- og bærekraftperspektiver det riktig og viktig at transportavstander fra bonde til slakteri er så korte som mulig. Ved å gi små og mellomstore slakterier bedre betinger i forbindelse med inntransport, sikrer vi dette.
