Som daglig leser av avisen ønsker jeg velkommen en Nationen som tar av seg skylappene og utvider mulighetsområdet - både for debatten og politikken. Det fortjener både næringen og debattantene.
Det er lett å forstå at Morten Ørsal Johansen og Ingunn Foss utfordrer de som tok til orde for purkeslaktingen i vinter. Jeg tror ikke det har å gjøre med «at de ikke fikk bruk for paraplyen de kjøpte». Det er heller grunn til å tro at det henger sammen med den veritable nedsabling landbruksministeren fikk fra hele den etablerte landbruksfamilien for sitt nei. Og Nationen fremsto heller ikke som den mest ivrige avisen til å grave fram andre synspunkter eller argumenter slik en forventer av pressen. Kanskje var KLFs utsagn om at «vi synes ikke det er noe godt forslag, men støtter det fordi det er det siste verktøyet i verktøykassa» som var det mest avventede som ble fremført. Og når vi i ettertid vet at situasjonen for gris snudde på rett kjøl før alle sommerens fantastiske soldager, får vi innrømme dem et poeng.
Som det sies i kommentaren; Det er sjelden det er mer presis klokskap enn etterpåklokskap. Kanskje er det slik at Nationens iver etter å skape trøbbel for ny landbruksminister har vært større enn viljen til å få fram kunnskap som bidrar til god politikkutvikling. Og kanskje var det slik at avisen var litt for lite kritisk til utspillene til landbruksministerne fra den forrige regjeringen. Begge deler er i så fall et tap for politikkutviklingen rundt hele verdikjeden for mat og må vurderes som lite konstruktive bidrag til å finne den best mulige landbruks- og matpolitikken innenfor de politiske rammer Norge til enhver tid har.
For KLF handler det alltid om å sikre at norsk landbruk gis rammevilkår som sikrer en stor norsk produksjon og helst opp mot det som konsumeres. En forutsetning for en stor produksjon er selvsagt at vi har nok bønder med god nok økonomi og tro på framtiden til at de vil investere både tid og penger i landbruket. Og det er imponerende hva norske bønder gjør i så måte – og ikke like imponerende hva politikken har lagt til rette for.
En topptillitsvalgt i landbruket fortalte meg forleden dag at i 1998 så han og en delegasjon av andre topptillitsvalgte en melkerobot i Sveits. Konklusjonen var at dette kom ikke til å bli en suksess i Norge - vi har for små bruk og det er ikke den politikken vi ønsker. Nå er Norge landet med størst tetthet av melkeroboter.
Forrige dagen viste en bonde meg sin relativt nyinnkjøpte rundballepakke/presse. Han sa at da han så en slik i utlandet for første gang tenkte han at dette blir aldri noe for Norge. Nå har både han og flere av naboene en slik maskin. Og neste generasjon er blitt mer interessert i å drive videre.
Uten slike bønder hadde det vært magre tider – det holder ikke at det er «lys i alle fjøs». Det er ikke en gang et mål at lyset skal på i de gamle fjøsene når en vet hvor urasjonelt det er for bonden å jobbe med gammelt utstyr i gamle driftsbygninger i forhold til mulighetene i de nye fjøstypene som nå bygges.
Mange har påpekt at effektiviseringen i landbruket er enorm. Jeg registrer ofte at talspersoner i næringen trekker dette fram, dels for å vise hvor dyktige bøndene har vært og dels for å understreke at nå holder det. Men det er vanskelig å forene disse synspunktene. Dersom en er tilfreds med den voldsomme effektiviseringen som skjedde i landbruket under den rødgrønne regjeringen, sier en samtidig at forrige regjering etterlot seg et oppdemmet effektiviseringsbehov. Og dersom det er slik at fordi en har byttet regjering så er videre effektiviseringsbehov ikke lenger til stede, er det nok ikke slik at bøndene slutter å se nye muligheter som kan tas i bruk.
Det er nok mange som er høyere og mørkere i landbruksdebatten enn de Nykvist nevner. Å la dem gjerne være det! Jeg er fornøyd om Nationen tar en mye bredere inngang i de landbrukspolitiske problemstillingene som er på bordet; Verken halleluja-stilen vi hadde eller alt-er-galt-stilen vi har fått kler Distriktenes Næringsavis når vi skal ha fokus på framtiden.
