Med 100 meters strandsone, krav fra Vegvesenet, Statskraft, Televerket og andre offentlige instansers arealkrav, mente han det i dag ikke hadde blitt plass til bosetting i det hele tatt. Det kan bli trangt om plassen for norske vekstbedrifter om man skal ta de siste ukers opptreden fra Forbrukerrådet på alvor. Med noe som fremstår som hybris etter langvarig medieoppmerksomhet i matspørsmål, fyrer de løs på bedrifter de mener har «feil navn». Forbrukerrådet mener bedrifters navn villeder kunden til å tro at produktene er noe annet enn det de faktisk er. Et eksempel de har benyttet er Smedstuen Gård; en solid familiebedrift fra Eidsvoll der 3. generasjon arbeider aktivt i bedriften. Forbrukerrådet latterliggjør det at bedriften er lokalisert i Industriveien 82, der generasjoners slit har skapt suksess og vekst som gjorde det nødvendig å flytte virksomheten vekk fra gårdstunet. Forbrukerrådets formål «er å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunnet, bidra til en forbrukervennlig utvikling, og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling». Har de ikke bedre ting å ta seg til enn å latterliggjøre bedriftsnavn og gateadresser, trenger ikke Solberg-regjeringen lete lenge før de finner en ny innsparingspost på neste statsbudsjett. Forbrukerrådet utviser i sine verbale angrep en total mangel på kunnskap og forståelse for gründerskap og næringsutvikling og hvordan bedrifter utvikler seg over tid. I tillegg viser de, merkelig nok, null kunnskap om hvilke tidsperspektiv og ressursinnsats som ligger bak merkevarebygging. Om man skal ta Forbrukerrådets argumentasjon på alvor, betyr det at bedrifter som flytter til nye lokaler eller endrer markedsposisjon også må endre bedriftsnavn. For bedrifter som i tiår etter tiår systematisk har jobbet for å vokse og bli best i sitt segment, blir det med Forbrukerrådets forståelse en forbannelse å få suksess. Gjør man det så bra at man vokser skal en altså kvitte seg med det viktigste bedriften har — sitt varemerke. Forbrukerrådet utviser med sine holdninger en total mistillit til oss som forbrukere. De tillegger tydeligvis ikke den norske forbrukeren den minste hjernekapasitet til å tenke selv. Forbrukerrådet forventer at når forbrukeren ser «gård» i et bedriftsnavn så tenker de at produktene er håndlagd i bryggerhuset bak fjøset. Dette til tross for at produktet er å finne i en hel rekke butikker, i profesjonell design og tilrettelagt gjennom det som åpenbart er industrielle prosesser. Forbrukerrådet utviser i dette tilfellet også total mangel på evne til å tolke en viktig del av sin oppgave «..bidra til å sette forbrukerspørsmål på dagsordenen i samfunnsdebatten». Det er selvsagt slik at «alt» kan defineres som forbrukerspørsmål, men Forbrukerrådet bør kanskje begrense seg å hjelpe forbrukerne til å ta trygge, gode og hensiktsmessige valg. Valg som gjør at forbrukeren har det godt, trygt og lever lenge i landet! KLF synes Borregaard skal slippe å bytte navn. Selv om de ikke er en gård, men fremstiller vanillin fra tømmer. Orkla bør få fortsette å hete Orkla, til tross for at de ikke eier Orkla gruve, men blant annet produserer mat. Vi unner også både bønder og mindre næringsmiddelbedrifter vekst og suksess, ikke harselas. Da juristen Ralph Nader på 1960-tallet fikk stanset produksjonen av Ford Pinto fordi bensintanken var plassert slik at flere mennesker omkom i branner etter kollisjoner, ble han samtidig den moderne forbrukerbevegelsen grunnlegger. Hadde Ford Pinto blitt lansert på det norske markedet i dag hadde Forbrukerrådet sørget for å stanse bilen; ikke på grunn av brannfaren, men fordi det åpenbart ikke var noen Pinto i bilen. (Pinto er en hvit hest med spesielt fargemønster).