Kyllinger!

I de siste ukene har det vært mye skriverier om kylling. Mange har deltatt på Nationens sider; fra de som ikke får penger til forskning, og de som mener vi må slutte å importere kraftfôr, til de som mener at større bruk går ut over mattrygghet, men også til de som mener at vi ikke bør spise kjøtt i det hele tatt (Kronikk på trykk i Nationen 30.09.2014).

Kyllingen har blitt hakket på. Antibiotikaresistens, norsk fjørfeavl, dyrevelferd i kyllingproduksjonen, konsesjonsgrenser, markedsutsikter for kyllingkjøtt, risikomerking av kyllingkjøtt etc. Til alle norske kyllingprodusenter: KLF er stolte av den jobben dere gjør! Dere leverer et produkt i verdensklasse når det gjelder smak, dyrevelferd og mattrygghet. Vi har full tillitt til at dere vil gjøre en topp jobb uansett hvor stor eller liten produksjon myndighetene gir dere lov til å ha! Og ja; vi er også helt sikre på at vi sammen kan bli bedre på nær sagt alle områder. Og det arbeidet har vært i gang lenge; det er ikke noe som starter nå. Så hvorfor har det vært så mye styr om kyllingen i det siste – er det virkelig nødvendig å snakke ned kylling og kyllingprodusentene på denne måten? Antibiotikaresistens og behovet for å redusere antibiotikabruken i Norge har vært kjent lenge. I flere år har leger fokusert på dette, men fjørfefolket har også gjort sitt. Knapt noen kyllinger er mindre eksponert for antibiotika enn de norske. Og det kjøres et strikt registreringsregime gjennom KSL og Dyrehelseportalen som sikrer kontroll. At folk blir eksponert av smitte via kjøttet er ingen nyhet. At målemetodene blir bedre og at vi nå finner resistente bakterier vi ikke visste om før, gjør ikke kjøttet farligere enn da vi hadde dårligere målemetoder. Nye måleinstrumenter og metoder gir nye mulighet til å forstå og forbedre. Det skal noe vi selvsagt vil utnytte. Når det er sagt, har jeg ikke sett et eneste innlegg i debatten som presenterer tall på hvor mange personer som årlig blir syke som følge av de 75 millioner norskproduserte kyllingene som spises. At vi har fått inn smitte via import av dyremateriale, er ikke nytt for oss. Nei, ikke bare har vi blitt kjent med det, men det er tatt fatt i overfor eksportørene. Først med den største leverandøren for et par år siden og seinere den minste. Og statistikken så langt tyder på at vi jobber riktig. Mattilsynet er av enkelte fremstilt som om de er passive i bekjempelsen av antibiotikaresistens i kylling. Det er ikke min opplevelse. Jeg synes det virker fornuftig, at om en har tenkt å tømme badekaret, så må en først stenge tappekrana. Å «kave rundt» og iverksette bekjempelsestiltak på basis av sviktende kunnskap er sjelden positivt. I alle fall ikke for de produsentene det går ut over - eller for næringens omdømme. En grunn til at Mattilsynet har litt is i magen, er kanskje at de har sett at kyllingnæringen, samvirke og privat samlet, har tatt tak og jobber systematiske og målrettet for å forbedre situasjonen. I nærmere ett år har bransjen fulgt opp sin handlingsplan. Det bygges kunnskap og bevissthet, og viljen til og lykkes er påtakelig og sterk i bransjen. Alle som følger kjøtt- og fjørfebransjen vet, eller burde vite, at mattrygghet er noe vi tar på høyeste alvor og jobber systematisk med hver eneste dag. Det er derfor lett å bli litt i stuss over alle som plutselig skal mene så mye, foreslå så mye, gjøre så mye akkurat nå. Dersom det er et ektefølt ønske om «å gjøre noe» som oppleves som positivt for kyllingsektoren, så hvorfor ikke først stille og rolig ta kontakt med kjøtt- og fjørfebransjen for å bli oppdatert på hva som er gjort, hvilke prosesser kjøres nå, hva er status og hvor skal vi hen? Nortura og KLF har samarbeidet på dette området gjennom Animalia-plattformen i en årrekke. Fra KLFs side har vi tillitt til at norske kyllingbønder er dyktige, flinke og samvittighetsfulle nok til å produsere 280 000 kyllinger i året på en fullt ut forsvarlig måte. Når spaltemeter på spaltemeter i Nationen tapetseres med kyllingkritikk er det grunn til tro at noen ønsker at en fjær blir til fem høns.

Siste saker