Lokal forankring er veien å gå, mener Rune Undheim. Han byttet tilbake til Jens Eide for å bidra til at Sørlandet får et sterkt slakteri.
Om to år er det 40 år siden jærbuen Undheim flyttet til Finsland i det som den gangen var Songdalen kommune. Gård har han drevet siden 1977. Men 66-åringen er ikke eldst i søskenflokken, så han forpaktet gård i Egersund i noen år før han kjøpte eget.
Siden har han og kona Anny pusset opp og bygd på Frigstad. Gården er oppkalt etter gudinnen Frigg, som også har fått sitt eget portrett plassert foran våningshuset. Driftsbygningene er satt i stand litt etter litt, og han har også sørget for låve med matklokke – en av mange tradisjoner som vitner om at han like gjerne kunne ha flyttet til Østlandet som til Agder for å drive gård.
Frigstad har navn etter et sannsynlig offersted rett ovenfor gårdstunet, og da var det bare naturlig å få laget sitt eget Frigg-relieff.
100 tonn
Nå driver de 100 prosent med kjøtt. De siste minnene fra melkeproduksjonen rev han for tre år siden, og han ga seg i 2010. – Jeg har ikke melk, ikke mordyr – jeg kjøper alt av kalv. Dette året slakter vi 290 dyr. Vi leverer 100 tonn til Jens Eide, forteller han.
Rune Undheim har levert til Prima Jæren i noen år, men kom «hjem» til Jens Eide fra nyttår. – Prima Jæren har mye innovativt. Men når jeg bor på Agder, har jeg lyst til å være med og gjøre noe for landbruket her. Området ville vært utarmet hvis vi ikke hadde hatt slakteri mellom Egersund og Tønsberg, sier han.
Lokale produkter
Pandemien har gjort folk opptatt av hvor maten kommer fra. – Jeg har tro på at lokal forankring er veien å gå fremover, fastslår Undheim.
Ikke på hvert enkelt gårdsbruk – den tid er forbi. Samfunnet har så mange regler, og det er ikke så mange av dem som prøver på sånne ting, som består. Han mener at reko-ringen er et skritt tilbake.
– Vi har jobbet hardt for å få ting over i organiserte former, og så skal du begynne å selge kjøttet fra bagasjerommet, sier han og snakker om kjølekjede og at det er vanskeligere for den som er liten å akseptere svinn hvis produktene ikke holder.
Gjerne gårdsslakterier som opererer innenfor et skikkelig regelverk, men Rune Undheim satser ikke i den retningen. Han vil først og fremst stille opp når Jens Eide utvikler nye produkter.
Mask og støv
– Du kan ta ut høyere pris på spesialprodukter som er lokalt forankret, og Jens Eide har et godt navn i lokalmiljøet og har befestet posisjonen sin i den senere tid, sier han.
For produsenten kan slike spesialprodukter føre til krav til fôring, alder eller tilvekst, for eksempel. Forbrukeren skal være sikker på at produktet er det samme hver gang.
– Forbruker er villig til å betale mer. Og ekstrautgiftene må tas igjen en plass: Det er ikke store marginer i slakteribransjen. Derfor er det interessant å skape lokal forankring og kvalitet, sier han.
Selv fôrer han med mask fra Christianssands Bryggeri, og han får også støv fra bryggeriet. Melstøv, altså.
– Jeg bruker borti 50 tonn i året med støv og 500 med mask, forteller han. Det gir en litt mer allsidig fôrplan. Gresset går i tolv meter høye siloer – han foretrekker det fremfor rundballer.
På Frigstad går alt gresset i tolv meter høye siloer eller i plansilo – null rundballer.
Kjernemelk
– Og så får jeg kjernemelk, før i tiden het det «saup», fra meieriet i Byglandsfjord. Der lager de smør. Det er 500 000 liter i året med mange gode vitaminer og mineraler og mye protein. Fôringen gir jevnt god kvalitet, og hvis du klarer å få et rasjonelt opplegg, er det billigere enn vanlig fôr, forteller Rune Undheim.
Han høster 400 mål. På hans egne 250 er det mye kald myrjord. Omtrent halvparten. Det er problematisk i våte år, men da resten av landet hadde tørkesommer i 2018, hadde han avling på 120 prosent av normalen.
Deler av arealene til Rune Undheim er kald myrjord, mens resten er tørrere. Dermed får han greit resultat både i våte og tørre år.
Kritiserer rot
Det han frykter litt i tiden fremover, er aktivister. – Folk som har en helt annen oppfatning av dyrehold, sier han.
Likevel: – Vi må tåle å bli kikket i kortene uansett. Det er ikke bra, det som har skjedd i griseproduksjonen, sier han, men har tro på at bransjen vil stoppe produsenter som er tatt for slikt. Det skal ikke hjelpe å bytte til et annet slakteri.
Rune Undheim er også kritisk til kolleger som roter.
– Det er en del norske bønder som har for mye rot. Vi snakker om å pleie kulturlandskapet, peker han på. Selv har han vært på mange ferier i Alpene og sett spesielt i Sveits og Østerrike hvordan ryddighet premieres.
Rikere liv
For egen del stortrives Undheim med arbeidet. Han gleder seg over å få innblikk i så mange forskjellige ting i hverdagen; over å finne løsninger og arbeide med så mange forskjellige fag samtidig.
– Det gjør livet rikere. Jeg har en del opplevelser som andre betaler for, sier han.
På Frigstad prøver han å unngå å leie hjelp. Sønnen og svigerdatteren er med, og de satser på masseuttak som tilleggsnæring – de har drevet med anlegg tidligere. Eldstesønnen satser heller som byggmester, mens yngstesønnen er på jakt etter sin egen gård. Akkurat som faren: Storebroren hans, Bjarne, ble både gårdbruker og bondelagsleder.
– Du får skrive at sønnen prøver å finne en gård! Kanskje det hjelper! sier Undheim til slutt.
