Etter å ha lest side opp og side ned med innlegg i Nationen om hvordan norsk landbruk over hele landet vil bli avviklet dersom det blir dobbel mottaksplikt for kjøtt, var det befriende å lese Anders Felde, leder i Sogn og Fjordene Bondelag, sitt angrep på Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) 17. mars.
Han starter med «for konkurrentane til Tine og Nortura vil alltid avkastninga til eigarane trumfe eit landbruk over heile landet». Det er en veldig interessant inngang når KLF angripes for å ønske innføring av dobbel mottaksplikt på slakt.
KLF har dag 16 medlemsbedrifter i Vestland og Møre og Romsdal, hvorav fire slakterier. Så kan de som vil telle hvor mange slakterier markedsregulator har i regionen. Og heldigvis er Oppland slått sammen med Hedmark. Grasfylket gamle Oppland blir også uten «regulator»-slakteri snart. Før kommunesammenslåing ved nyttår hadde KLF medlemsbedrifter i nesten 100 kommuner; flere kommuner enn regulatorene for melk og egg hadde til sammen.
Ikke bare er de private kjøtt- og fjørfebedriftene til stede over hele landet, de er også markedsregulators største kunde. Årlig kjøper KLFs medlemmer opp mot 70.000 tonn slakt/råvare fra sin hovedkonkurrent i forbrukermarkedet. I praksis vil det si at omtrent fire av ti dyr som markedsregulator slakter, selges til KLF-bedriftene, eller de få kjøtt- og fjørfebedriftene som ikke er medlemmer.
Hvor mye er det som hentes på mottaksplikt i dag egentlig? En plikt som skal sikre at alle bønder får levert sine slakt av gris, storfe og småfe. Er du medlem i Nortura er du i henhold til vedtektene forpliktet å levere dit og de forplikter å ta imot alt du har. Nortura-medlemmer har derfor ikke behov for mottaksplikten.
På privat side er vi også gode på mottak. De siste ti årene har de private slakteriene forpliktet seg til at dersom du som bonde får nei av et privat slakteri du ønsker å levere til, så garanterer KLF for at du skal få levere til et annet privat slakteri til ordinære betingelser. På alle disse årene har fortsatt ikke en eneste bonde hatt behov for å benytte seg av KLF-garantien.
Derimot vet vi at 2-3 prosent av kjøttproduksjonen normalt legges på reguleringslager, eller pluss-minus en tidel av det de private kjøper fra markedsregulator. Pussig nok er det også de private aktørene som tar hovedansvaret for å tømme reguleringslagrene. De siste par årene sier tallene at KLF-bedriftene har tatt ut 85-90 prosent av det markedsregulator ha lagt inn til regulering. Men heldigvis er også de bøndene som leverer til de private slakteriene med på å finansiere Norturas arbeid med markedsregulering; en tredel av pengene kommer fra leverandører som leverer til Nordfjord Slakt, Fatland, Ole Ringdal, Ytre Nordmøre Slakteri etc.
Når fylkesbondelagslederen mener et forslag til dobbel mottaksplikt for kjøtt som skal rasere hele norsk landbruk, kunne virke risikoavlastende for de private slakteriene og bidra til overproduksjon, er det på tide å slutte å dagdrømme om 70-tallsløsningene:
- Nortura som markedsregulator alene skal foreta alle beslutninger som utløser reguleringstiltak.
- Nortura alene skal bestemme hva som skal reguleres, hvor mye som skal reguleres, når det skal reguleres, kvalitetskrav som stilles, pris for slaktet, hvor kjøttet skal lagres etc.
- De private slakteriene får ikke adgang til å regulere et eneste kilo innenfor ordningen på eget initiativ og alt skal foregå på bestilling, styrt og kontrollert av Nortura.
- Mottaksplikten eller forutsetningene til å utøve denne delen av markedsregulatorrollen verken direkte eller indirekte påvirkes.
Se heller på hvordan samspillet mellom bønder og varemottakere er i dag. Det jobbes knallhardt for å utvikle markedet, vinne forbrukerne og øke omsetningen av norsk kjøtt.
At en leder i et fylkesbondelag kun er opptatt av de bønder som er eiere av samvirkebedrifter, og ikke bøndene som leverer privat eller alle kjøtt- og fjørfebedriftene som bidrar til at Norge har et landbruk over hele landet, er i overkant navlebeskuende dersom intensjonen er å ivareta alle bønders interesser.
Q-Meieriene har også svart på Feldes innlegg i nationen 17.03.2020 ved Aksel Mjøs, styreleder i Kavlifondet.
