Samvirkets påstander

Dagens organisering av markedsreguleringen i landbruket bidrar ikke til måloppnåelse og virker ikke etter hensikten, sier Bjørn-Ole Juul-Hansen i en kronikk som stod på trykk i Nationen 01.03.2012.

BO nett.jpg

Bjørn-Ole Juul-Hansen

I Nationen 27. februar har Ole-Jakob Ingeborgrud en kronikk under tittelen “Regulering fungerer” på trykk. Et sterkt forsvarsskrift for dagens organisering av markedsreguleringen i landbruket. Ja da, de fleste av oss vet at det virker. Problemet er bare det ikke virker etter hensikten eller bidrar til måloppnåelse.

Det er en interessant øvelse å se på påstandene i kronikken fra et annet ståsted enn Landbrukssamvirket. Heldigvis er det stadig flere i det norske samfunnet som gjør akkurat det. Og for å hjelpe litt til; her er noe av det de vil finne.

Påstand nr. 1 – Vi trenger regulering fordi produksjonen er langsiktig og forutsigbar: Målet for markedsreguleringen i Norge er å korrigere temporære avvik mellom tilbud og etterspørsel. At vi har godt tid til å forutsi markedsproblemer og foreta tilpasninger virker for de fleste ikke som et tungtveiende argument for en administrert regulering.

Påstand nr. 2 – Kostnadene holdes lavest mulig: I 2010 fikk landbrukssamvirke dekket kostnader til 24 stillinger knyttet til markedsregulering. De 24 stillingene koster rundt 35 millioner kroner årlig. Besparelsen dersom Statens landbruksforvaltning hadde utført oppgavene med samme årsverksantall ville vært 10-11 millioner kroner årlig. Det er ikke sikkert alle, selv ikke mange bønder, oppfatter dagens løsning som “så rasjonelt og billig som mulig”.

Påstand nr. 3 – Mottaksplikten er avgjørende for å drive landbruk over hele landet: Kanskje Norsk Landbrukssamvirke kan redegjøre for hvor store leveranser som mottas årlig som følge av “mottaksplikten”? Ingen andre ser ut til å kunne det. KLF har ikke klart å få dokumenterbare oversikter over dette; ingen synes å ha det, selv om det altså er snakk om utøvelse av et myndighetsansvar. Det vi vet er imidlertid at i den perioden Nortura hadde et ekstra medlemstrekk, ble det trukket på alle leveranser; altså var det ingen “mottaksplikt-leveranser” i perioden. I KLFs to år gamle mottaksgaranti har det ikke vært en eneste forespørsel som følge av at et slakteri ikke har ønsket tilbudt råvare fra bøndene. Derimot; En påstand om at markedet løser mottaksplikten synes vanskelig å motbevise.

Påstand nr. 4 – Markedsregulator skal, i samarbeide med SLF, legge til rette for import. Det er egentlig ikke nødvendig å kommentere hvordan denne oppgaven løses. De utallige forklaringsrundene regulatorene har sørget for landbruks- og matminister Lars Peder Brekk har måttet ta, er oppsiktsvekkende. Men som hovedeier i slakteriet Witvlei Meat i Namibia og hovedeier i Noridane Foods A/S, selskapet som er blitt den største importøren av kjøtt til Norge, er det sikkert ingen ulempe for Nortura å legge føringer for hvordan importen skal gjennomføres. Spesielt ettersom markedsregulators forsyningsplikt opphører når importen åpnes ved administrativ nedsettelse av tollsatsene.

Påstand nr. 5 - Tine har bommet, både i prognosene for salg og i råvaretilgang: Å skylde på at noen ansatte i TINE ikke har gjort jobben sin blir bare dumt. De ansatte har gjort jobben sin, nemlig sikret avsetning av all norsk melk til best mulig pris for bonde. TINE har all hardware, software og menneskelig kompetanse for å håndtere markedsordningen etter intensjonene – de visste hvordan situasjonen var (eller er pengene bevilget til dette bortkastet?). Det blir bare så pinlig synlig når en “tyner” det tillatte handlingsrommet i reguleringen maksimalt, og media begynner å skrive om konsekvensene.

Påstand nr. 6 - Vanskelig å se for seg at SLF skal fungere bedre eller mer rasjonelt enn dagens opplegg: En må antakeligvis jobbe i Norsk Landbrukssamvirke for å mene dette. At SLF har ansvar for markedsreguleringen, betyr nettopp det; De har ansvaret for å påse at jobben blir gjort. Som ellers når det offentlig tar slikt ansvar så er det ikke de som selv skal kjøre truck og tralle. Slikt settes ut på kontrakt fordelt for eksempel gjennom anbud. Når Samferdselsdepartementet kan sette ut ansvaret med å fly mennesker i Nord-Norge på anbud, er det vanskelig å forstå hvorfor det er umulig å gjøre det samme med husdyrtransport, og for den del slakting.

For bøndene ville en SLF-løsning sannsynligvis være billigere, bedre og mer målrettet. KLF synes det ville være fornuftig om bondens penger havner hos bonden, og ikke til noen som administrerer ordninger med usikker effekt.

Dersom det er slik at landbrukssamvirke har slik usvikelig tro på dagens markedsordningers ufeilbarlighet burde de ta initiativ til evaluering av ordningene. Ikke utført av dem selv, men av et kompetent, eksternt fagorgan. Forbrukerne, industrien, myndighetene og norske bønder fortjener en slik gjennomgang. Men det er kanskje for mye forlangt?

Bjørn-Ole Juul-Hansen
Adm. dir. Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF)

Siste saker