Nå er Dyster Gård i gang med nytt slakteri og egen butikk. – Vi skal ha noe å drive med de siste årene før pensjonisttilværelsen, ler Tove Bjørneby.

Av Georg Mathisen

De har fått godkjent sitt eget gårdsslakteri. På den offisielle åpningen kom flere hundre for å spise godt, få omvisning, hilse på dyrene og hoppe i høyet. Dyster Gård har et godt navn allerede, men nå tar gården et skritt videre.

– Hele pakka handler om dyrevelferd. Vi har et ønske om å ta alle grep vi kan for å skape kvalitetskjøtt, sier Johan Bjørneby. Han er femte generasjon på Dyster, gården som ligger så sentralt at Ås stasjon ble skilt ut fra den i 1879.

Sjette generasjon er godt i gang. – Datteren vår planlegger å overta planteproduksjonen på gården. Da blir det igjen tid for oss. Det passer å ha noe nytt å rette fokus på, samtidig som vi er her hvis hun trenger litt hjelp i overgangen, sier Tove og Johan Bjørneby.

Dysterfe

I tillegg til korn, raps, gressfrø, åkerbønner og gress til dyrene har de frilandsgris og storfe. – Vi har solgt direkte i en del år, til privatpersoner, proffmarkedet og litt til dagligvare. De siste par årene har vi også hatt et lite utsalg på gården som har vært veldig godt besøkt, forteller Johan Bjørneby.

Gårdsbutikken fikk en flying start: Den åpnet to uker etter nedstengningen i 2020. Interessen har holdt seg. – Vi har gått fra åpent en lørdag i måneden til å ha åpent to dager i uken. Med faste åpningstider har vi mer å tilby kunden, sier han.

Før butikken åpnet, gikk det mange kjøttesker med kvarte og åttendedels slakt, ferdig stykket. – Så har vi et cateringfirma i Oslo, Realmat, som har vært med oss hele veien. De har backet oss, oppmuntret oss og heiet på oss, sier Tove Bjørneby.

Dyster Gård vil gjerne satse på kvaliteten. – Vi prøver å spisse oss for å utvikle spisekvaliteten. Vi tilbyr kastrat og kvige. Så krysser vi inn forskjellige raser for å få den beste kvaliteten. Vi kaller det Dysterfe. Det er en krysning mellom ulike europeiske og japanske kjøttferaser, forteller Johan Bjørneby.

Karbon Agro

Fôret produserer gården selv – både grovfôr og kraftfôr. De driver regenerativt landbruk som de mener at er bærekraftig, tar vare på jorden og gir sunne planter. Prosjektet som de er med på, heter Karbon Agro og er en norsk versjon av det internasjonale konseptet Conservation Agriculture.

– Fokus er veldig høyt på jordhelse. Helt fra starten er dette grunnlaget for kjøttproduksjonen, sier Johan Bjørneby.

Når de dessuten har anledning til å slakte ustressede dyr og har full kontroll på mørningen, så bidrar det til at smaken blir slik de ønsker.

– De enzymene som skal mørne kjøttet, trenger næring. Derfor er det viktig at lagrene med blodsukker i muskulaturen er så fulle som mulig for å få god mørning. Det er ikke nødvendigvis slik at dyrene blir stresset av transport og nye miljøer, men vi tenker at det er det lille ekstra som vi kan gjøre for å maksimere kjøttkvaliteten. Og jeg har jo opplevd enkelte dyr som synes det er veldig skummelt med transport og håndtering, som sikkert blir DFD-kjøtt, altså stresskjøtt, sier han.

– Det er ikke bare snakk om frakten, men også at de har de kjente folkene rundt seg hele veien. Når de som er der hver dag, er der når de skal slaktes, også, gjør det dem roligere, sier Tove Bjørneby.

Slakter og fjøsmester

De to understreker at de hadde et veldig godt samarbeid med Fatland før de åpnet eget slakteri, og at de alltid har vært godt fornøyde. Men de mener at det løfter tilbudet et ekstra hakk og gjør kjøttet kortreist på ordentlig når de har eget slakteri.

Bjørn Inge Skar Neset er ansatt slakter på heltid. Annenhver tirsdag er slaktedag. Resten av tiden går med til nedskjæring, pølseproduksjon og butikk. Egen fjøsmester er også på plass, og hjelper også til i butikken og med omvisninger på slakteriet. Det å få inn flere og skape et arbeidsmiljø og en liten bedrift har vært en berikelse, mener ekteparet Bjørneby.

Frilandsgris

I løpet av et år slakter de rundt 50 storfe og 60 gris, men grisetallet skal økes. De har 100 mål skog og hogstflater som grisene kan beite på – nok til at de ikke roter opp alt, men også slik at de beiter mye vegetasjon.

– De er glade i å spise gress, løv, bringebærkratt og sånt. Alt det er med og lager et bra kjøtt. Grisen blir veldig mye det den spiser, både på beitet og av kraftfôr. Vi bruker mye raps i kraftfôret for å få høykvalitetsfett. Det gir utrolig godt utslag i fettet på grisen, også, sier Johan Bjørneby.

Talg og innmat

I tillegg til pølser koker slakteriet kraft og har laget leverpostei. Akkurat leverposteien har ikke blitt vellykket nok til å havne i disken ennå.

– Og så har vi talg. Det er blitt veldig populært. Mange bruker det som stekefett, og det er den perfekte hudkrem. Dessuten har vi ambisjoner om å lage litt blodmat etter hvert, men vi må ta én ting av gangen. Og så selger vi en god del innmat. Alt spiselig på dyret blir spist, forteller de.

– Mange er nysgjerrige, interesserte og har lyst til å prøve forskjellige ting. De som kommer til oss, er ekstra matinteresserte. Mange ser muligheten til å kunne lage flere av de oppskriftene som bestemor lagde, som de ikke har kunnet lage selv fordi de ikke har fått tak i ingrediensene. Flere kommer innom fordi de skal prøve gamle oppskrifter, og nå får de muligheten til det. Det er hyggelig! konstaterer Tove og Johan Bjørneby.

PS: Navnet «Dyster» har ingenting med dagens betydning «trist» og «mørk» å gjøre. Sannsynligvis stammer det fra «dustn», det gammelnorske ordet for «støv», ifølge Dyster Gårds egne nettsider.