Seks bevaringsverdige raser

Nibio peker på at økt kjøttproduksjon på de gamle norske kurasene gir en jevn økning i antall dyr. Det er ammekubesetningene som øker. Innen melkeproduksjonen er dyretallet stabilt.

Det er seks bevaringsverdige storferaser i Norge:

• Telemarksfe

• Sidet trønder- og nordlandsfe (STN), også kjent som Rørosku i Fjellregionen

• Vestlandsk fjordfe

• Østlandsk rødkolle

• Vestlandsk raudkolle

• Dølafe

STN er den største av de norske rasene og STN er den kurasen som er den største rasen i tallene fra genressurssenteret. Siden 2011 har det vært en jevn økning i antall avlskyr, fra rundt 1000 til 1665 i 2016.

– Svært positivt

Ingen av de andre rasene kommer i nærheten av dette. I 2016 finnes det 717 avlskyr av vestlandsk fjordfe, 380 av telemarksfe, 153 av vestlandsk raudkolle, 223 av dølafe og 356 av østlandsk rødkolle.

Den største prosentøkningen i avlsdyr er det den østlandske raudkolla som har, med økning på 176 prosent fra 2011 til 2016.

Nina Sæther som leder Norsk genressurssenter i Nibio, sier det er svært positivt med framgang for de truede storferasene.

– Både STN og telemarksfe var for noen år siden kritisk truet, det vil si at de hadde mindre enn 300 avlskyr i populasjonen, forteller Sæther.

Kritisk truet populasjon

En rase er bevaringsverdig når den har en truet eller kritisk truet populasjon. For storfe i Norge er statusen truet dersom det er færre enn 300 hunndyr til avl, og kritisk truet når det er færre enn 300 avlshunndyr.

Nibio-tallene viser at Oppland og Trøndelagsfylkene drar fra de andre i positiv retning når det gjelder gamle kuraser.

Kuregisteret til Norsk genressurssenter viser at Oppland har 600 kyr av bevaringsverdige storferaser. Hedmark har 368, mens Sør-Trøndelag har 461.

Viktige egenskaper

Sæther trekker fram egenskapene til de gamle storferasene, og nevner blant annet evnen vestlandsrasene har til å ta seg lett fram i variert terreng.

– Tenk hva disse kunne gjort for gjengroinga på Vestlandet, sier hun.

Det er nettopp den vestlandske raudkolla hun er aller mest bekymret for statusen til, og denne rasen er den eneste som har mindre enn 200 avlskyr.

Nibio trekker videre fram bønder og matfolk som gjerne framsnakker de gamle rasene, og skriver at slakter Aria Amirvar fra Annis Pølsemakeri i Mathallen i Oslo opplever at kundene vil ha det de kaller for «Urfa».

Nibio lister opp beiteegenskaper, og at de klarer seg på norske fôrressurser og ikke er avhengige av kraftfôrprotein, og viser til Norsk Bufe som kilde. Videre står det at de norske rasene er velegnet for både melkeproduksjon og kjøttproduksjon, og at selv om de gir mindre kjøtt og melk, er kjøttet mørt og smakfullt, og melka gir større osteutbytte ved ysting.