Kamp om de store

– Høye priser er normalt et uttrykk for at markedet ønsker mer av produktene, noe som lover godt for framtiden.

Når KLF observerer det som nå skjer i markedet for slaktedyr og egg, er det lett å se at kampen har blitt spesielt hard om de største produsentene. Nortura informerer åpenlyst (heldigvis) at de ønsker å styrke konkurransekraften i kampen om de største leverandørene. Det vil de så langt vi har registrert, gjøre gjennom skaleringen av puljetillegg og andre løsninger som binder produsentene tett til Nortura. Betalingen til store produsenter økes kort sagt mer pr. kilo enn til produsenter med medium og mindre produksjoner, sier Juul-Hansen. Han peker på at Nortura fremhever at de har utviklet en bilpark med større biler og at det er rasjonelt og effektivt at disse bilene fylles.

150 medlemsbedrifter i KLF

– KLF er som bransjeorganisasjon opptatt av at vi i Norge i overskuelig framtid, for ikke å si all framtid, skal ha et landbruk og en matindustri over hele landet. Med 150 medlemsbedrifter spredt over hele Norge sier det seg selv. Ikke minst fordi de aller fleste av disse bedriftene består av ett anlegg og anleggsavvikling som rasjonaliseringstiltak eksisterer ikke.

Vi forstår av samme årsak at våre slakteri- og eggpakkeri-medlemmer ikke har noe valg annet enn å opprettholde sin konkurransekraft om leveransene. Det gjelder for kjøp hos de store, mellomstore og små produsentene. Hvert kilo bedriften får over slakte- eller sorteringslinja, og samtidig har salg på, teller, fastslår KLF-direktøren.

– Nortura prioriterer de store

Hans organisasjon registrerer nå at markedsregulator har lagt seg på en linje der de betaler en sauebonde som leverer 220 lam i «et lass» 2–2,5 kr kiloen mer enn en bonde som leverer 25 dyr. En storfebonde som leverer 16 dyr om gangen får 1,50 øre/kg mer for kiloen enn bonden som «bare» leverer sju dyr. En slaktegrisprodusent som leverer 125 griser samtidig, får ca. 1,15 kr mer pr. kg enn produsenten som leverer 25 griser pr. henting. Og de eggprodusentene som ligger langt over konsesjonsgrensen skal få klekkelig betalt for det!

– Med så systematisk og kraftig prioritering av de største produsentene, forstår KLF godt at det blir vanskelig for medlemsbedriftene å kapre store produsentene fra markedsregulator. Det kan sannsynligvis også bli krevende å beholde enkelte av de dere har.

Vi oppfordrer likevel medlemsbedrifter til å vurdere nøye hvor langt det er tjenlig å gå når det gjelder å økonomisk favorisere de største produsentene på bekostning av flertallet. Denne strategien leder etter vår vurdering raskt til en strukturrasjonalisering i landbruket og en sentralisering som vi mener verken er ønskelig, for at vi skal kunne utnytte de naturgitte ressurser landet har å by på, eller er tjenlig på lang sikt for mange av dere, understreker Juul-Hansen.

Lommeboka viktigst

Og han fortsetter:

– Det er klart kroner i lommeboka til bonden er svært viktig. Men vår erfaring er at bønder også har rom for å verdsette andre verdier. Verdier dere tradisjonelt er gode på og som bør framheves i den skjerpede kampen om produsentene:

• Kort vei til toppledelsen i selskapet om det er behov for en prat.

• Personlig oppfølging – ikke alt skal løses via nettet (selv om nettet er et godt hjelpemiddel).

• Minimal sjanse for at anlegget rasjonaliseres bort eller flyttes.

• Er lokal hjørnesteinsbedrift som er viktig for folk i lokalmiljøet som bonden kjenner

Mulighet til å konsentrere seg om oppgaven på gården. Bonden slipper å være eier av en risikoeksponert matindustribedrift og å ta risiko med å stille opp med kapital for å hjelpe bedriften om den sliter økonomisk.

Konkurranse nødvendig

KLF-direktøren understreker at konkurranse er sunt og nødvendig!

– Hver enkelt bedrift må derfor selv vurdere hva som er riktig og ønskelig strategi for nettopp den bedriften. Dere skal konkurrere knallhardt mot alle andre aktører i markedet – det er slik vi driver hverandre framover.

Som en bransjeorganisasjon på 110 år er KLF opptatt av den langsiktige utviklingen. I det perspektivet tror vi det er en god strategi å ikke «trykke gassen helt i bånn» med prisstrukturer som driver opp tempoet i strukturrasjonaliseringen enda flere hakk, slik vi nå ser, avslutter Bjørn-Ole Juul-Hansen.