Tøff start – god fortsettelse for Vestfold-ektepar
De fikk en tøff start da de for åtte år siden etablerte seg som svinebønder i Vestfold. Først for fire år siden kom ting skikkelig på plass og mye av forklaringen på det var bytte av slakteri til Fatland Oslo.
Det handler om Hampshire-gris i grisebingene hos Marte Trevland Myhre og Hans Ingvald Myhre i Vestfold.
Ekteparet Marte Trevland Myhre (31) og Hans Ingvald Myhre (35) i Andebu i Vestfold har smertelig fått erfare at ikke alt går på skinner når gårdsdrift skal bygges opp og utvides. Det var familiegården til Hans Ingvald Myhre de to overtok i 2009 og den gang var det korn det handlet om. Det unge og pågangsrike ekteparet ønsket å endre på dette og hadde valget mellom kylling, storfe og gris. Valget falt på gris og nå har de full konsesjon på slaktegris. Det vil si årlig leveranse av 2100 slaktegris til Fatland Oslo. I tillegg er de to i ferd med å bygge opp en økologisk ammeku-produksjon basert på Hereford-rasen.
Målsettingen er å ha 50 mordyr av Hereford-rasen.
Slet med APP
– I perioden fra 2011 og fram til vi gikk over til Fatland i 2015, slet vi med mye sykdom (APP) i svinebesetningen. Det hadde bl.a. sammenheng med at smågrisen vi mottok fra vårt tidligere slakteri (Nortura), kom fra flere forskjellige besetninger. Ja, på det meste kom smågrisen fra sju–åtte ulike besetninger. Dette opplevde vi som uoversiktlig og ikke minst usikkert med hensyn til smittefare. Vi ønsket primært gris fra en besetning og det var foranledningen til at vi gikk over til Fatland. Det valget har vi ikke angret på i ettertid, fastslår Marte Trevland Myhre.
Mye frustrasjon
– Hvordan håndterte dere problemene med APP (ondartet lungesyke)?
– Vi fikk APP i svinefjøset rett etter at vi hadde fått de første smågrisene inn i huset. Smitten viste seg å stamme fra smågrisprodusenten. Også andre innsett var det problem med dødelighet, uten at vi klarte å finne eksakt ut hvorfor. Dette skapte stor frustrasjon og vi begynte å se på alternativer med tanke på smågrisleveranser. Fatland Oslo ble som jeg nevnte løsningen for oss. Nå får vi all smågris fra Per Anders Siljan i Telemark og problemene vi hadde i starten, er nå ikke-eksisterende. Vi har heldigvis heller ikke hatt MRSA-problematikk i vår besetning, understreker Hans Ingvald Myhre.
På det meste hadde ekteparet et tap/dødelighet på nær ti prosent grunnet sykdom. Nå snakker vi om en prosentandel på beskjedne 0,1 prosent.
Budsjettsprekk
– Dere kom skjevt ut fra startblokken også på grunn av byggefeil og budsjettsprekk i forbindelse med byggingen av nytt grisehus. Fortell litt om det?
– Vi hadde to nesten identiske tilbud da vi bestemte oss for å bygge nytt grisehus. Vår målsetting var å sette opp et bygg for maksimum fem millioner kroner – pluss egeninnsats. Det ville gi en akseptabel lønnsomhet i prosjektet etter fradrag av tilskudd fra Innovasjon Norge. Sluttpris på grisehuset med gjødselkum ble en kvart million høyere. Årsaken var at tomta ble dyrere enn budsjettet, forteller Myhre.
I grisehuset er det binger på 2,45 X 5.3 meter med tverrtro, våtfôring og betongrister. Troa går ut på rista og er støpt fast.
Grisehuset er dessuten selvoppvarmende med varmegjenvinning fra gjødsel pluss solfangere på tak.
Egeninnsatsen bestod dels i montering av innredning pluss alt elektrikerarbeid. Myhre er utdannet elektriker og slapp budsjettsprekk der.
Ekteparet Myhre med grisehuset i bakgrunnen.
Streng arbeidsfordeling
– Hvordan er arbeidsfordelingen på gården? Hvem gjør hva?
– Jeg tar meg av stell av grisen, men Hans Ingvald har god kontroll på fôringssystem og ventilasjon. Han har dessuten ansvar for korn-delen av virksomheten, mens vi deler på storfe-arbeidet. Også våre barn, Helmine (7) og Hilmar (5) er med på gårdsarbeidet. Dette er en arbeidsdeling som passer utmerket for begge to, sier Marte som var legesekretær før hun ble bondekone på heltid.
Fem millioner kroner
– Si litt om storfesatsingen på gården og hva er fordelingene mellom de ulike produksjonene?
– Vi skal på sikt opp i rundt 50 mordyr av Hereford-rasen. I tillegg til framfôring av oksekalver. Foreløpig leverer vi storfe til Nortura, men på sikt ligger det an til også denne delen av produksjonen blir kanalisert til Fatland Oslo. Når det gjelder andeler, er det uten tvil grisen som betyr mest. Av en total omsetning på tett opptil seks millioner, står grisen for fem millioner av denne. Men etter hvert håper vi at storfeets andel av omsetning på gården vil stige, sier Myhre.
Bedre kommunikasjon
– Noe dere som unge produsenter savner fra slakteriet spesielt og omverdenen generelt ?
Vi savner det vi velger å kalle nøytrale eksperter/rådgivere både på dyrehold og dyrevelferd. For oss som er åpne for omverdenen får det ikke store konsekvenser. Men for produsenter som har lite eller ingen kontakt med andre utenfor gården, er det uheldig at impulsene utenfra uteblir. Mange blir blinde på det de driver med. Vi tror dialogen mellom slakteri og produsenter bør bli bedre. Det er viktig, ikke minst dyrevelferd-sammenheng, med god kommunikasjon mellom de som skal rådgi på slakteriet og oss som leverer dyr til slakteriet, sier Høyjord-ekteparet.
– Få negative tilbakemeldinger om dyrevelferd
Ekteparet Myhre har ikke fått negative tilbakemelding etter NRK-dokumentaren som avslørte manglende dyrevelferd hos enkelte norske svinebønder.
– Vi tror folk flest skjønner at dette ikke er en systemfeil, men et problem som enkeltbønder både påfører seg selv og sine kollegaer. Selvsagt er all negativitet rundt kjøtt skummelt for oss som lever av dette, men vi tror det er snakk om krisemaksimering både i pressen og i opinionen for øvrig, mener Vestfold- ekteparet.
De reagerer på den menneskeliggjøring av dyr vi ser mer og mer av i samfunnet.
– Man kan neste få inntrykk av at mange sidestiller produksjonsdyr som f.eks. gris med hunder. For oss blir det helt feil. Vi er selvsagt svært opptatt av gode og ryddige forhold i norske grisefjøs. Det er godt for både dyr og mennesker, avslutter det driftige ekteparet fra Høyjord i Vestfold.
