Den enkleste måten å stifte en veirett på, er ved avtale med grunneier. Det er en rekke måter å inngå en avtale på. Innholdet i den enkelte veiretten vil følge av en tolkning av avtalen. Avtalebaserte veiretter kan for eksempel gi rett til ferdsel til fots eller med bil, den kan være personlig for nærmere angitte rettighetshavere, eller den kan ligge til en angitt eiendom. En avtalt veirett kan normalt tinglyses som en heftelse på den eiendommen veien går over.

Den vanligste formen for avtalebasert veirett i dag er en veirett som omfatter rett til ferdsel både til fots og med bil, hvor rettighetshaver er en angitt eiendom, for eksempel en hytteeiendom eller boligeiendom som veien går til. På den måten vil veiretten følge med eiendommen når denne skifter eier, og ny eier er sikret at de har lik rett til å ferdes på veien som tidligere eier hadde. Fordelen med en slik avtalebasert og tinglyst veirett er at det kan virke konfliktdempende. Dersom avtalen er godt skrevet, så vil den klart angi hva veiretten går ut på, hvem som har veirett, og hvordan kostnadene ved bruk, brøyting og vedlikehold av veien eventuelt skal fordeles. Slik slipper rettighetshaver og grunneier å ende opp i en tvist om innholdet eller eksistensen av en veirett.

2. Veirett ved hevd

Et annet praktisk stiftelsesgrunnlag for veiretter er hevd etter hevdsloven. Å hevde en veirett vil i praksis innebære at en godtroende rettighetshaver opparbeider en veirett ved å bruke veien i hevdstid, som er 20 år. Innholdet av veiretten etter at hevdstiden er ute vil bero på en tolkning av den bruk hevderen har gjort i hevdstiden. Har hevder for eksempel hovedsakelig brukt veien til fots eller på sykkel, så har hun ikke dermed sagt hevdet en veirett som omfatter rett til bruk av veien med bil. Grunnen til at hevdstiden er så lang som 20 år er for å gi grunneier mulighet til å stanse bruken dersom hun ønsker det. Gir grunneier hevderen beskjed om at bruken er urettmessig før hevdstiden er ute, så vil dette være til hinder for hevd. Kravet til at hevder er i god tro innebærer nemlig at hevderen må tro at bruken er rettmessig, og attpåtil være så aktsom omkring denne troen på rettmessighet som forholdene tilsier.

Det at en eiendom skifter eier, er ikke nødvendigvis til hinder for å hevde en veirett. Tidligere eiers bruk kan regnes inn i beregningen av hevdstid, så lenge også tidligere eier brukte veien i aktsom god tro om at bruken var rettmessig.

3. Tvister om veiretter

Veirett ved hevd er kilde til atskillige konflikter i rettssystemet. Slike konflikter behandles av jordskifteretten, som er en spesialdomstol for behandling av ulike spørsmål knyttet til fast eiendom og rettigheter som ligger til eiendommer.

4. Avgrensning av veiretter

En veirett gir rettighetshaveren rett til å bruke veien i tråd med veiretten. Utenfor veiretten vil falle de bruksområder som veiretten omfatter, og også det å gi veiretten videre. Enten veiretten er personlig eller ligger til en fast eiendom, så er det hovedsakelig slik at rettighetshaver ikke kan gi veiretten videre til andre, foruten ved salg av den faste eiendommen. Der en veirett ligger til en fast eiendom, kan rettighetshaveren heller ikke selge eiendommen, men beholde veiretten selv. I slike tilfeller følger det av servituttloven at veiretten vil følge med salget av eiendommen.