Innlegg på Aftenpostens økonomisider 7. januar 2011
Som representant for de som faktisk produserer maten din, matindustrien, er Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF) sterkt engasjert i dette arbeidet.
Nils Bjørke som representerer råvareprodusenten, bonden, mener landbrukspolitikken angår alle. Det har han rett i. Men norsk landbruks- og matpolitikk er ikke et tema som fenger for mange. Uheldigvis. Politikken blir overlatt til noen aktører som er mest opptatt av status quo. Det betyr at vi bruker ca 12 mrd kroner over statsbudsjettet hvert år til en politikk som ikke gir god nok effekt for norsk landbruk og norsk matindustri. I tillegg til de 12-13 mrd kronene som landbruket og matindustrien har gjennom grensevernet.
Å bruke meningsmålinger som bevis for at en politikk fungerer er ikke akkurat overbevisende. Situasjonen for landbruket er imidlertid:
- Stadig færre bønder i Norge.
- Fallende inntekter og for dårlig økonomisk grunnlag for å investere.
- Økende forskjeller i matvareprisene mellom Norge og våre naboland, som gir sterkt økende grensehandel og mindre marked for norsk industri.
- Gjengroing av kulturlandskap.
Så krafttaket trengs, i form av en solid gjennomgang av den eksisterende politikken, evaluering av de sentrale virkemidlene i politikken som Jordbruksforhandlingsinstituttet og Markedsreguleringsordningen, innføring av konkurranselikhet for alle aktører og målretting av politikken.
KLF frykter at resultatet av prosessen blir: Mye som før. Nettopp fordi det er et manglende engasjement for to av de viktigste områdene i norsk næringsliv: Landbruket og matindustrien.
Det KLF håper at resultatet skal bli er en politikk som gir norske bønder muligheten til å skape seg en god økonomi og at norsk matindustri får slike rammevilkår at den kan utvikle seg og satse framover. Da kreves det en ny landbruks- og matpolitikk.
