Da faren fikk slag og plutselig ble arbeidsufør var ikke Fredrik Knipenberg i tvil om at han skulle ta over gården.
GENERASJONSBRUK: Karene i Knipenbergfamilien i Markabygda synes framtidsutsiktene er tilstrekkelig gode til å satse på gården.
Det er to år siden Tore Knipenberg (60) fikk slag og ikke kunne drive familiegården i Markabygda lenger. Sønnen Fredrik Knipenberg bestemte seg da for å overta driften av gården, en avgjørelse som ikke var noen selvfølge med tanke på den elendighetsbeskrivelsen som har blitt brukt om betingelsene bøndene lever med. Økonomi har da heller ikke vært den avgjørende motivasjonen for Fredrik i valget om å bli bonde.
Ikke bedre enn snekkerlønna
Gården til Knipenberg er en del av Hjelmen Samdrift DA, hvor flere gårder i Markabygda har gått sammen med sine ressurser. Det er allikevel mest Fredrik, med noe hjelp fra familien og naboen Kenneth Skjerve, som arbeider med selve gårdsdriften. Samdriften hadde en omsetning på om lag åtte millioner i fjor, men marginen har ikke vært stor nok til å gi Fredrik en lønn som overstiger snekkerlønna han hadde før han ble bonde.
Nei, jeg tjente vel bedre da jeg var snekker, men det er andre ting som jeg liker med å arbeide på gården.
Sju til sju, sju dager i uka
En ting som Fredrik setter pris på med livet som bonde er selvstendigheten.
Det er mange timer som går med, for det jobbes stort sett fra klokka sju til klokka sju, sju dager i uka, men det er ingen dager som er like. Jeg legger opp arbeidet selv og ser resultatet av innsatsen, og det gir mye.
At gården har vært drevet av familien i fire generasjoner er også viktig for Fredrik.
Det var jo ikke jeg som hadde odel på gården i utgangspunktet for jeg har en eldre bror. Men når han fant seg en dame med gård i Skjelstadmarka og ble bonde der kunne jeg ta over hjemgården.
Vil gjerne at neste generasjon tar over
Historiene om storfebønder som slakter ned buskapen og legger opp har etter hvert blitt tallrike, men Fredrik har håp for en framtid også for den kommende generasjonen. Selv har han har fire små gutter, og Fredrik kunne godt tenke seg at en av dem fulgte i hans støvelspor.
Ja, jeg har fire gutter, det er visst det eneste vi får til å produsere. Han yngste er ett og et halvt og han eldste er ni år. De er veldig interessert i å være med å jobbe og kjøre traktor, så det lover bra det.
Bidrar til hele næringskjeden
Fredrik og Hjelmen Samdrift leverer i overkant av 30 tonn kjøtt som går til Midt Norge Slakteri. Det vil si omtrent 90 okser i året.
Vi synes jo det er veldig bra at bønder som Fredrik satser på en framtid som kjøttprodusent. Det bidrar til at vi også framover kan ha en næring som bidrar til lokal verdiskapning og levende bygder. Det er resten av næringskjeden, ikke minst vi som slakteri, avhengige av, sier daglig leder i Midt Norge Slakteri, Erik Bentzen.
Midt Norge Slakteri er et privateid slakteri og er i konkurranse med Nortura, som er eid av bønder som har gått sammen i et samvirke. Konkurransen mellom de private slakteriene og Nortura er i mange tilfeller skarp.
Jeg vet at noen bønder har sterke meninger om dette, men for meg har det ikke vært noe spørsmål om hvor jeg skal levere slakt. Faren min brukte Midt Norge Slakteri og jeg fortsatte med det samme. De er pålitelige og henter slaktet når de sier de skal hente. Dessuten er det jo bra at bøndene har flere slakteri og velge mellom slik at det blir konkurranse, sier Fredrik.
Melkeløft
For å sikre en mer solid framtid for storfebøndene ble denne gruppen prioritert under årets landbruksoppgjør. Målet var å tette noe av inntektsgapet som har oppstått sammenlignet med andre yrkesgrupper, og et virkemiddel var å gi et tillegg på 33 øre pr. liter melk. For Fredrik og Hjelmen Samdrift, som leverer 660 tonn melk i året og dermed er en stor melkeprodusent, vil melketillegget bety en betydelig inntektsøkning. Ifølge bondelagets kalkulator godt over en halv million kroner. Det høres jo bra ut det, men mye blir samtidig spist opp av prisstigning på diesel, gjødsel, utstyr og andre ting. Men vi håper jo at dette er et steg i riktig retning og at vi kan hente igjen litt av lønnsgapet etter hvert, sier Fredrik, som altså ikke har tenkt å advare sine små sønner om å overta gården når den dagen en gang kommer.
