Landbruksminister Jon Georg Dale foreslår å avvikle bøndenes kollektive finansiering av opplysningskontorene i landbruket. Et så dårlig forslag kan tenkes å bli møtt med kompromissløsninger fra Stortinget for å redde viktige verktøy for bøndene.
Men å møte et elendig og urimelig forslag med halvgode alternativ blir for tafatt og for dårlig. Nå må venner av norsk landbruk på Stortinget brette opp ermene og gi klar melding; opplysningskontorene skal bestå, og bøndene selv må få bestemme hvordan de finansierer dem.
Et av argumentene som brukes mot Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK) er at rundt 20 prosent av konsumet av storfekjøtt importert. Og at det ikke kan være norske bønders oppgave å betale for markedsføring av import. Kjøtt- og eggvolumene som OEK representer utgjør rundt 400.000 tonn, hvorav normalt 20.000 tonn er import, altså rundt 5 prosent. Samtidig forslår Dale å videreføre norske bønders betaling av markedsføringen av frukt og grønt, der 70–80 prosent er importert.
Hvilken logikk er det han ser som ikke er åpenbar for de fleste andre?
Et annet argument som benyttes for å avvikle den «den offentlig finansierte» opplysningsvirksomheten for kjøtt og egg, er at dette kan kjøtt- og fjørfebransjen betale for selv. Men det er bøndene som betaler for den i dag, og det er også de som har nytte av den. Hvorfor skulle merkevareleverandører ønske å betale for generisk markedsføring, i stedet for sin egen merkevare? Hvilken logikk er det Dale ser som ikke er åpenbar for de fleste andre?
Et tredje argument som benyttes for avvikling, er at generisk markedsføring knapt nok virker. Men hvorfor skal da norske bønder betale for markedsføring av frukt og grønt? Og hvorfor anbefales industrien om å samarbeide om generisk markedsføring, når Dale selv i meldingen påstår at Nortura og KLF, av konkurransemessige årsaker, ikke kan snakke sammen om tiltak som kan påvirke markedet? Hvilken logikk er det han ser som ikke er åpenbar for de fleste andre?
Nationen-journalist Eva Nordlund spikrer Dale på veggen i denne saken gjennom sin gode kommentar i Nationen 15. februar. Hun viser med all tydelighet at fiskeriminister og partikollega Per Sandberg inntar en offensiv og konstruktiv holdning for fellesfinansiert markedsføring på vegne av næringen han representer. Når det er mulig for havbasert primærnæring, er det det også for landbasert, om viljen er til stede.
Nedlegging av Opplysningskontoret for kjøtt og egg har vært på Venstres agenda en stund. Dales frieri er åpenbart. Men før Venstre setter på ringen bør de tenke seg om. Skal de virkelig med fullt overlegg bevege seg ut det som på travspråket omtales som dødens posisjon; det lange, frie sporet som ser så fristende ut, men som likevel gjør at du taper til slutt? I dette tilfellet tapt troverdighet.
For: Skal bøndene av klimaårsaker ikke få lov å markedsføre norsk mat?
Gjennom jordbruksavtalen og importvernet bruker staten årlig milliardbeløp for å støtte bøndenes produksjon. Opplysningskontorenes viktigste oppgave er å bidra til at bøndene får solgt det de produserer. Gras er og blir den eneste egnede produksjonen for store deler av dyrket mark i Norge. Skal gras bli til menneskemat trengs storfe- og småfeproduksjon. Jo høyere og mer reell matvaresikkerheten Norge skal ha, jo større må den grasbaserte kjøttproduksjonen være.
Bare politikere som har liten interesse for norsk matsikkerhet er negativ til norsk grasbasert kjøttproduksjon. Klimaargumentet blir et uhyre lite fikenblad.
Hvorfor er klimaperspektivet uinteressant når Norge markedsfører fisk?
Norges sjømatråd, et aksjeselskap der Nærings- og fiskeridepartementet eier alle aksjene, bruker en halv milliard årlig på å markedsføre norsk laks verden rundt. Vi snakker om en næring der fôret i all hovedsak fraktes med båt til Norge, og fisken sendes ut av landet enten med fly, eller dieseldrevet tungtransport.
Avfall ligger igjen på havbunnen i norske fjorder. Politikerne og partier som slutter opp om generisk, internasjonal markedsføring av fisk, men ikke av norske landbruksprodukter, bør ikke forvente å ha et fnugg av troverdighet i en klima- og matsikkerhetsdebatt.
Og hvorfor er flere cruiseskip og mer flyturisme mer klimavennlig en norsk husdyrproduksjon?
Gjennom Innovasjon Norge, der Landbruks- og matdepartement er en av eierne, brukes årlig millioner av kroner for å stimulere turismen i Norge. Viktige målsettinger er å skaffe mange cruiseskip til norske havner og flere turister via norske flyplasser. Innovasjon Norge har blant annet hjulpet til med å få fram nordlys-turismen, og nytt av året er Widerøes lokale flyturer der eneste hensikt er å se nordlyset.
Det trengs tøffe politikere til å stå i klimadebatten når slike turismeambisjoner skal forsvares samtidig som det fremstilles som at mer produksjon av lammekjøtt i Lofoten og flere kjøttfe i skogene på Østlandet om sommeren, må ansees som en alvorlig trussel mot klima.
Hvorfor senke ambisjonene?
Å slå sammen opplysningskontorene i landbruket vil være begynnelsen på slutten for bøndenes nytte av, og mulighet for, å drive kollektiv opplysning. Generisk markedsføring er et av de viktigste gjenværende virkemidlene for markedsbalansering.
Skal det virke etter hensikten, må det være tett kontakt mellom de som utøver opplysningsvirksomheten og næringen. Det vil i praksis ikke la seg gjøre dersom det etableres et lapskauskontor med mel, melk, kjøtt, egg, frukt og grønt.
