I stedet for - med et kritisk blikk – å analysere hva som har vært driverne til den uheldige situasjonen kyllingsektoren har kommet i, hva er gjort for å hindre situasjonen og hva kan skje videre, velger Nationen i utgaven 10.02 å spørre «hvem skal vi hakke på?». Og på slike spørsmål har jo Nationen fortsatt ryggmargrefleks; det er Listhaug og konsesjonsgrense-justeringen. Og den er fortsatt feil! Etter at Nortura annonserte at de ønsket å redusere kyllingproduksjonen med 8,5 millioner kyllinger i året, har det igjen blitt mange overskrifter i media. Når det varsles at 75 til 150 produsenter blir berørt, skulle det bare mangle; dette er omstillinger vi ikke er vant til i norsk landbruk. I en så utfordrende overkapasitetssituasjon mener jeg det er all grunn til å gi Nortura honnør for sin tilnærming til å løse situasjonen. De som skal avvikle, tilbys en viss økonomisk kompensasjon, som gjenværende kyllingbønder tar et kollektivt ansvar for å dekke inn. Så når ikke konsesjonsgrense-justeringene har skylda for den vanskelige kyllingsituasjonen, hva er årsaken da? Jeg skal ikke forsøke å gi et entydig svar på det, men fristes ikke av den grunn til å overse fakta i den hensikt å trekke en eller annen konklusjon som jeg ønsker meg. Leserne får heller trekke konklusjonene selv. 1. mai 2014 kunngjorde statsråd Listhaug i Rogaland at hun ønsket å justere konsesjonsgrensene til 280.000 for kylling. Venstre var med på presentasjonen og ga sin støtte. Dermed gjenstod bare spørsmålet når endringene skulle gjennomføres. Fra 1. mai 2014 er det grunn til å forvente at alle kyllingaktører har denne premissen med i sine videre beslutninger. Alle planer om nybygg fryses til de har oversikt over egen situasjon, og på dette tidspunktet var det ingen kyllingslakterier som informerte om stor overproduksjon. Den dialogen som jeg har hatt med de største kyllingslakteriene som er medlemmer i KLF, kan oppsummere situasjonen som følger fram til nå:

• I 2014 ble mellom 5-8 millioner kyllinger kjøpt på midlertidig basis.
• Samme år ble det kjøpt ut i underkant av 1 millioner kyllinger permanent.
• Det er et par produsenter som har kommet i gang med produksjon i 280.000-hus.
• Det er 3-5 som jobber med ulike løsninger for å få en produksjon på 280.000 kyllinger. De vil slippe til etter hvert som aktøren har markedsadgang.
• Flere produsenter som hadde hus, der kapasiteten var større enn tidligere konsesjonsgrense (140 000), har fått økt antall kyllinger; dels fordi de har redusert vekta på kyllingen, og dels fordi det har vært rom i markedet.
• Hos Den Stolte Hane utgjorde i 2015 merproduksjonen - ut over gammel konsesjonsgrense - mindre enn 3,5 gamle konsesjonsbesetninger.
• Slakteriene har vilje til å kontrollere produksjonsvolumet. Fra den ene aktøren ble det uttrykt at de «forholder seg i praksis til 140.000 grensen, og alle skal ha fulle hus før vi gjør noe mer».
• Ingen gir uttrykk for at de har det travelt med å få mange store produsenter. Enten har bonden et hus bygget før 2009 der dekningsbidraget pr kylling sannsynligvis blir det samme som for et 280.000 hus bygd i 2016. Eller om bonden har 140 eller 280 tusen kyllinger i året, gir det marginal effektiviseringsgevinst for slakteriet. Bilene som transporterer kyllinger er fullt utnyttet i dag, så det spares ikke på transportkostnader.

Senhøsten 2014 velger Nationen å kjøre tung kampanjejournalistikk mot kyllingen. Varseltrekant over hele forsiden ble brukt for å skremme forbrukerne fra å spise den kyllingen i verden som oppnådde beste score i forhold til antibiotikaresistens/ESBL etc; kort sagt verdens tryggeste kylling. Nationen oppnådde å redusere salget av kylling med 15-20 prosent; eller påføre kyllingnæringen et årlig tap i størrelsesorden 200 millioner kroner. I farten kan jeg ikke se at noen på Nationens mektighetsliste har klart å påføre landbruket et så stort tap på så kort tid. I årene fram mot 2012 ble det ført en stor rettsak mellom Cardinal og Nortura om forsyningssituasjonen på kylling i Rogaland. Etter at Cardinal hadde vunnet alle 11 punktene i saken, ble det en enighet mellom partene om at Norturas leveranser av kylling skulle fases ut, og Cardinal skulle etablere egne produsenter. Mitt anslag er at det er snakk om 12-14 millioner kyllinger som - i løpet av en 5 årsperiode - nå skal produseres hos en Den Stolte Hane-produsent (Cardinal er ikke lenger et navn som benyttes). På slutten av det første tiåret i det nye millenniet var det meget stor kapasitets-oppbygging i trøndelagsregionen. Salget vokste, slakteriene måtte ha kyllinger, og det var sterk konkurranse mellom slakterier om produsentene. Det ene slakteriet lå på Elverum, ca 500 km fra Steinkjer. På grunn av konsesjonsgrensene måtte hele kapasitetsoppbyggingen skje gjennom nybygging. KLF oppfattet situasjonen som lite robust i forhold til framtidige endringer i næringen. KLF forsøkte å få politikerne med på at konsesjonsgrensene kunne utvides for å trygge grunnlaget til de etablerte produsenter når markedet utviklet seg, som det gjorde. Svaret var at det er viktigere «med lys i alle fjøs». Denne gangen er det Norturas produsenter som er hardest rammet; en annen gang kan det være en av våre medlemsbedrifter. Uansett hvem det brenner hos, bør Nationen se på fakta og komme med spørsmål det kan være interessant å få svar på; ikke på autopilot trekke de vanlige syndebukkene opp av hatten. Eksempler på spørsmål Nationen kunne ha stilt seg: Ettersom kyllingkonsumet nå er tilbake på samme nivå som når de nye konsesjonsgrensene ble annonsert, hvorfor er det nødvending å kutte ut 8,5 millioner kyllinger nå? Var det overproduksjon allerede den gangen? Hvis det ikke var det; er dette tilsvarende tapt marked siden den gang bla hos ICA, Den Stolte Hane og First Price fersk kylling? Om det ikke i sin helhet skyldes tapt salg eller overproduksjon etablert før konsesjonsgrensene ble justert, hva er da forklaringen? Det er antydet at 8,5 millioner kyllinger og mellom 75-150 bønder må ut. Setter en antallet til 100 bønder er gjennomsnittsproduksjon på 85.000 kyllinger, eller 55.000 under gammel konsesjonsgrense. Det viser jo at Nortura har vært dyktige til å håndtere situasjonen med å ha mange produsenter som ikke produserer opp mot konsesjonsgrensen, parallelt med at andre stanger mot konsesjonstaket. Hva er det nye med dagens situasjonen som gjør dette mer problematisk? Nationen omtaler denne uken at produsenter i Steinkjer fortsatt kan levere til Nortura, men naboen 300 meter unna må slutte. Hva er det i konsesjonsgrensejusteringene som Listhaug fikk gjennom som logisk leder til en slik konklusjon? Så til slutt et tema som kommentator Kato Nykvist oppfordres til å drodle rundt; markedsordningene som han trekker fram på slutten i sin kommentar. Det er fint om han forklarer hvorfor det hadde vært så enkelt å håndtere 20 prosent overskudd av kylling med markedsregulering. Mottaksplikten tilsier at de som har uutnyttet kapasitet innenfor konsesjonsgrensen fritt kan øke produksjonen da. Og hvem som helst kan starte opp og få samme pris som alle andre. Av reguleringstiltak er ikke eksport aktuelt. Volumet skal ut i det norske markedet, med priskonsekvenser for hele salgsvolumet. Det er verdt å merke seg at med 2-4 prosent overproduksjon av svin, med eksportmulighet, klarte ikke reguleringen i løpet av 3 år å få kontroll på markedet. Det måtte en forsommer med grillvær til! Jeg er fullstendig klar over at det har vært, og er, knallharde tak både for kyllingbøndene og kyllingsektoren. Men måten aktørene i bransjen, Nortura inkludert, har opptrådt på når situasjonen nå engang er som den er, har bidratt til at sektoren kommer på rett kjøl igjen på forbausende kort tid. Det er nødvendig både for slakteriene og de kyllingbøndene som fortsatt skal være med. KLF har oppfordret sterkt internt til at når medlemsbedriftene skal øke sin råvaretilgang, skal de strekke seg for å hente inn produsenter som står i fare for å miste sine leveransekontrakter andre steder. Det følger jeg meg trygg på at de også gjør!