Da det så som mørkest ut for rekrutteringen av svineprodusenter i nordre del av Nordland, fikk Horns Slakteri på Leknes en real oppmuntring. To unge og optimistiske bønder fra sør etablerte nemlig virksomhet på Engeløya i Steigen.

Av Per A. Sleipnes

– Flotte folk med framtidstro, arbeidsglede, godt humør og ståpå-vilje. Denne solide attesten er det daglig leder Arild Horn som leverer. Og det er samboerparet Helene Lerstøl og Øivind Lien han har i tankene. Etter at de to startet opp sin virksomhet i Steigen, har andre bønder i samme område fulgt etter og etablert svineproduksjon.

– Gull verdt både for oss og det lokale jordbruksmiljøet i Steigen og Hamarøy, fastslår Arild Horn.

Horn imponerer

Helene Lerstøl (27) er opprinnelig fra Sandnes og Øivind (37) fra Lesja. Sistnevnte kom fra et typisk småbruk i Gudbrandsdalen, mens Helenes bakgrunn fra gårdsdrift var som avløser. At de dro nordover for å realisere drømmene sine, har de ikke angret på en eneste dag.

– Bortsett fra mye regn og vind her oppe, kan vi ikke klage på noe. Vi opplever å være sentralt plassert i Nordland med kort vei til Bodø og så har vi en svært god samarbeidspartner i slakteriet vi leverer til på Leknes. Jeg har noe erfaring med Nortura som slakteri-partner, men den fleksibiliteten og den servicen jeg opplever ved Horns Slakteri, slår det meste. Den er rett og slett imponerende. Det betyr mye for vår virksomhet som fortsatt er i en tidlig fase, forklarer Øivind Lien.

Ni millioner kroner

Det var for tre år siden de to slo sine pjalter sammen og kjøpte gård i Steigen med kyr, griser og sauer. I dag omsetter gården årlig for ni millioner kroner og det er grisen som er viktigst i den sammenhengen. Det første driftsåret ble det brukt halvt om halvt Duroc og Hampshire som farrase. I fjor gikk de over til kun bruk av Hampshire grunnet en del halebiting hos Durocen.

I år har Øivind, som har hovedansvaret for grisen på gården, valgt å teste Duroc på nytt for å ta en endelig beslutning om veien videre med tanke på rase. Han innrømmer at det peker i retning Hampshire, selv om det også er en del bra å si om Duroc–rasen.

Dårlig beinstilling hos Duroc

– Det har dessverre vært mer skitne binger hos Duroc-grisen. Det krever mye ekstra arbeidsinnsats med hensyn til rengjøring. Og så er det et annet viktig poeng som gjør at jeg nok heller mot Hampshire; dårlig beinstilling hos Duroc-grisen.

– Vi har siden i sommer vært nødt til å avlive fire griser på grunn av dette og det opplevde vi ikke med Hampshire-grisen. Tilveksten er foreløpig noe bedre hos Duroc, mens kjøttprosenten «vinner» hos Hampshire. Begge raser har gode kvaliteter, men helse, beinhelse og eksteriør er viktig, og vil nok bety mye for vårt valg av farrase, fastslår Lien.

Nær 50 årspurker

Han har nær 50 årspurker og gården rekrutterer disse purkene fra egen besetning. Land-svin blir brukt som morrase, noe Øivind Lien er godt tilfreds med. Tilfreds er han også med det faktum at medisinering nærmest er et fremmedord på parets gård.

Det har nok både med plassen vi tilbyr grisene her i grisehuset, men også generell nøyaktighet når det kommer til stell og smittebekjempelse, understreker Lien

Gården leverer både smågris og slaktegris. Mellom 200 og 300 livdyr og mellom 1100 og 1300 slaktegris årlig.

Bygger opp ammekubesetning

I tillegg til en svinebesetning med full konsesjon, er Helene Lerstøl i ferd med å bygge opp en ammekubesetning på Bergåker gård på Engeløya i Steigen. Dessuten leverer gården 133 tonn melk fra en melkekubesetning. På toppen av dette har gården 22 villsauer på utmarksbeite.

– Hvordan har så de tre første årene artet seg? Det er vel nokså heftig å overta en gård så langt nord med så mange driftsformer?

– Det var veldig hektisk det første året, men så har det gått seg til etter hvert Vi forsøkte i det lengste å klare oss uten innleid hjelp så lenge som mulig. De siste månedene har vi hatt avløserhjelp,og det hjelper veldig på, forteller eierne av Bergåker gård

Byjente fra Sandnes

Øivind Lien kommer fra Lesja i Gudbrandsdalen. Han har fagbrev både som snekker og maskinfører. I ungdommen jobbet han dessuten en del som avløser i helgene og fikk på den måten et godt innblikk i livet på en gård.

Også Helene Lerstøl fra Sandnes utenfor Stavanger har en fortid som avløser.

– Jeg er egentlig en byjente med stor B, men fikk tidlig interesse for melkekyr gjennom eldre søstre som jobbet som avløsere. Jeg var med dem i fjøset og syntes det var veldig trivelig. Det førte til at jeg selv begynte å jobbe som avløser allerede da jeg var 14 år. Senere har det bare ballet på seg. Kyr er livet mitt, sier Lerstøl som er utdannet agronom.

Vil leve av gården

At paret havnet i Steigen etter at de bestemte seg for å prøve gårdslivet sammen, var egentlig litt tilfeldig.

– Vi var åpne for å slå oss ned nesten hvor som helst, men var enige om noen kriterier. Ett av dem var at vi begge skulle kunne livnære oss av jobben på gården, uten å ha behov for annet arbeid i tillegg. Vi var også opptatt av at det var mye positivitet i bygda der vi skulle slå oss ned, at det var et aktivt landbruksmiljø og ikke altfor lang avstand til skole og butikk. Helene ønsket også å ha sjø eller vann i nærheten. Alle kriteriene er innfridde her vi har bosatt oss, konstaterer Øivind Lien fornøyd.

Mye gjestfrihet

– Hvordan har lokalbefolkningen i Steigen tatt imot dere?

– Det har gått veldig fint. Vi har blitt tatt svært godt imot. Nordlendingene er flinke når det kommer til gjestfrihet. Dessuten er det fantastisk fin natur her oppe og svært mange muligheter til uteliv hele året, påpeker Lerstøl.

– Vi er kommet for å bli, slår paret fast.

– Engasjerte bønder som tenker nytt

Spesialveterinær svin og dyrevelferd, Emilie Oldervik, har vært på besetningsbesøk hos Øivind og Helene i forbindelse med en besøksrunde gjennom Horns Slakteri.

– Det er veldig kjekt å komme til to så engasjerte bønder som ikke er redde for å satse eller å prøve noe nytt, sier hun.

Besøksrunden via slakteriet har hatt hovedfokus på dyrevelferd og helse hos gris.

– Det var mye fin og trivelig gris i besetningen. Øivind og Helene jobber godt med dyra og er faglig interessert. Det får de igjen for, både når det gjelder helse og velferd. USR som registreres på slakteriet bekrefter også dette, understreker Emilie Oldervik.