Av Per A. Sleipnes
Hvordan er det mulig at vi i Norge anno 2024 ikke har nok egg til landets innbyggere? Det spørsmålet er det mange som stiller seg – og med rette. Sett fra et bransjeståsted er det nemlig all grunn til å innrømme at situasjonen har et pinlig skjær over seg.
Mange, blant annet ledende politikere her i landet, har tatt ordet skandale i sin munn for å betegne situasjonen. Og ikke overraskende legges skylden på våre landbruksmyndigheter og den «planøkonomien» vi i praksis driver på kjøtt-, egg- og melkområdet.
I det siste har det altså periodevis vært utsolgt for egg i butikkene. I tillegg har Tine importert melkepulver fra Tyskland på grunn av melkemangel, og mangel på norske poteter har ført til at butikkene ¨også må importere slike fra utlandet. På kjøttsiden er utfordringen omvendt. Her har lagrene vokst nærmest kontinuerlig de siste månedene. Med andre ord, mye kaos på matområdet i Norge.
Det er nærliggende å peke på de store markedsdominerende samvirkeselskapene når man skal begi seg ut på en forklaring på disse omstendighetene. Disse selskapene befinner seg i en helt spesiell situasjon, der sansen for konkurranse ikke kan sies å være overveldende stor i selskapenes lederskap. Egentlig ikke så rart, når både Tine og Nortura både skal fungere som markedsregulator, samtidig som de skal konkurrere med frittstående aktører. Det fungerer dessverre ikke etter hensikten. Det vet Scandza og Q-meieriene alt om.
Vi snakker enkelt sagt om en poltikk på matområdet som ikke er tilpasset kravene som stilles i et moderne matmarked. Og situasjonen er fortvilt både for norske bønder, for norske forbrukere og for aktørene i vår bransje. Den gammeldagse landbrukspolitikken henger rett og slett ikke med i tiden, verken når det gjelder klima, bærekraft, markedsrettet matproduksjon eller inntektsnivå for den norske bonden.
Åpenhet (eller mangel på sådan) er et viktig stikkord i en kritikk av dagens system i matmarkedet. Markedsregulator både på kjøtt- og melkesiden, må – om de skal gjøre en tilfredsstillende jobb – hele tiden være pinlig nøyaktige når det gjelder åpenhet om utfordringene i markedet. Ikke minst må tiltak settes inn på et tidlig tidspunkt. Det har ikke alltid skjedd!
Den siste tids hendelser, med påfølgende problemer i markedet, har aktualisert behovet for en uavhengig regulator. Her i bladet har vi gjentatte ganger påpekt dette. Dessverre er det liten grunn til å tro på en slik endring med dagens regime i landbruksdepartementet. På 50- og 60-tallet fungerte nok dette markedssystemet, men i 2024 er tiden for reformer overmoden.
