Av Bjørn-Ole Juul-Hansen, KLF-direktør
Eksporten av 102 tonn sauekjøtt til Afghanistan har skapt stor politisk oppstandelse. Og media hjelper godt til. 3,5 gram sauekjøtt til hver afghaner får store medieoppslag. Avisa Nationen fordømmer det moralske i det hele og det er i så måte spennende at Nationen og landets landbruks- og matminister endelig har funnet en sak de er enige om!
Omsetningsrådets leder, Bjørg Tørresdal, har klargjort for alle at eksporten ikke var noe rådet forventet med de vedtak som ble gjort. Og at rådet ettergår hendelsesforløpet for å være sikker på om alt har skjedd innenfor regelverket, og om regelverket tar høyde for de internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til. Selvsagt skal Omsetningsrådet det – regelverk skal følges!
Men retorikken som brukes av «heiagjengen» i denne saken er det grunn til å se nærmere på. Den kan få betydning for handlingsrommet og de virkemidlene norsk landbruk får i årene som kommer når de skal forsøke å sikre bøndene en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Og det kan kanskje si noe om hvor fort politiske kapper kan snus etter vinden for en så politisk avhengig bransje.
Å gjøre denne eksportsaken til mer enn et spørsmål om regelverksetterlevelse er uklokt for venner av norsk landbruk og matindustri.
At subsidier, og spesielt eksportsubsidier, forstyrrer verdenshandelen av mat har WTO lenge vært opptatt av. Derfor kom forbud mot eksportsubsidiering på Nairobi-konferansen i 2015. Men svært mange land i WTO ønsker å gå lenger – også internstøtte forstyrrer handelen er omkvedet. Derfor ligger det en arv fra «Uruguay-runden» i WTO om at både den gule og blå støtten skal bygges ned.
Men til nå har det vært et ganske bredt flertall på Stortinget om at disse støtteformene er nødvendig, og Norge skal benytte eksport som virkemiddel i landbrukspolitikken. Derfor har Stortinget vedtatt at Norge kan ha eksport av svinekjøtt og jarlsbergost fram til 2020. Så at det er et prinsipp for de fleste norske politikere at eksport er problematisk, ser ikke ut til å stemme.
Det er fort gjort at de som argumenterer for at det ikke skal være «subsidiert eksport» fra Norge, får i retur at satsingsområder som fenalår også mottar betydelig støtte – selv om støtten kanskje er både blå og gul.
Hva bondens penger kan brukes til innenfor markedsordningene er i dag tydelig avgrenset. Jo mer vi snevrer inn landbrukets handlingsrom, jo mindre nytteeffekt på bøndenes inntekter blir det sannsynligvis. Poenget med å bruke bondens penger i markedsordningene er kort og greit å bidra til at bøndenes inntekter blir større enn de ellers ville ha vært.
Det finnes de som ønsker å snevre inn virkemidlene landbruket disponerer, for på den måten å uthule reguleringsmuligheten. Internasjonale avtaler er nevnt, landbruks- og matminister Dales forslag om å stanse omsetningsavgift til Opplysningskontorene et annet, begrensning av land Norge kan selge til med verdensmarkedspris kan bli det tredje, motstand mot å legge til rette for at produksjonsregulering kan gjennomføres effektivt, MEN konkurransenøytralt i et Markedsråd, er et fjerde.
Å gjøre denne eksportsaken til mer enn et spørsmål om regelverksetterlevelse er uklokt for venner av norsk landbruk og matindustri. Dette fordi det ikke er sannsynlig at Norge de nærmeste årene klarer å «effektivisere eller differensiere» bort de ulempene norsk produksjon har når det gjelder topografi, geografi og klima. At det periodevis kommer til å være reguleringsbehov fra norsk landbruk er å forvente så lenge de politiske målene er å ha en dekningsgrad på 100 prosent av norsk forbruk.
KLF har alltid ønsket at den norske produksjon skal dekke mest mulig av markedsbehovet. Kanskje
kan det i framtiden bli nødvendig at for å dekke en stor etterspørselen etter lam i markedet så må prisen på sau ligge på et prisnivå som gjør handel med utlandet mulig. Og det et kan løses både med uten og prisnedskriving.
