Etter lange dager på kontoret i Østensjøveien i Oslo er ikke administrerende direktør Bjørn-Ole Juul-Hansen sein om å komme seg ut av storbyen og nordover til småbruket i Lunner på Hadeland.
– Jeg ser at influensere og psykologer har oppdaget at det å være ute i naturen har en beroligende effekt. Oppdaget? Vi har faktisk vært i naturen noen millioner år og utviklet oss der. Nei byen. Det å være i byen er ikke noen greie for meg. Rett og slett.

På tjukkeste bygda i Nes kommune på Romerike vokste han opp, den 63 år gamle lederen av bransjeorganisasjonen for 140 privateide kjøtt- og eggbedrifter. Hva syntes smågutten Bjørn-Ole om at dyra på Romerike ble slaktet og spist?

---

Agnekongen

– At dyr ble holdt for at vi skulle ha mat, det var helt naturlig for meg. Fra jeg var liten dreiv jeg rundt på gårdsbrukene i nabolaget. Faren min var sivilingeniør, så det var ikke gitt at jeg skulle få det sterke forholdet til landbruket som jeg fikk allerede som liten. Tidlig fikk jeg også stor sans for gode, norske spesialprodukter fra landbruket.  Når det ble slaktet griser til jul, kom gårdskjerringene i bygda bortom oss og varslet slik at jeg kunne gå fra gård til gård og eta blodklubb. Jeg var den eneste i familien som åt blodklubb, så det måtte jeg på bygda for å få.

Familien Juul-Hansen bodde ved fylkesvei 177 med gårdsbruk på alle kanter. På den andre sida av veien for huset lå det en storgård som fristet. Men å gå over den trafikkerte veien var forbudt til han begynte på skolen. Så på nærmeste nabogård på tillatt side av veien dreiv Bjørn-Ole fra han kunne gå.

– Jeg fikk sitte bakpå slepe-slåmaskin og selvbinder. Jobben var å tråkke på pedalen hver gang vi svingte og følge med at det ikke bala seg ti». Under treskinga fikk jeg den fine tittelen agnekonge. For det var jeg som sto i flere dager under treskeren på låven og fjernet agnene.

Da han som sjuåring endelig kunne krysse fylkesveien, slo gårdsarbeideren Bjørn-Ole ut i full blomst. Tilgang på en parafinstartet Nuffield, og etter hvert Ford 4000 var store greier. Siloslått og kjøring av fôrhøster ble etter hvert årets høydepunkt.

---

---

Lovsang til bonden

Etter en oppvekst som frilans gårdsarbeider er det ikke å undres over at Bjørn-Ole velger å studere ved Norges landbrukshøgskole. Heller ikke at han og kona – etter hans karrierestart i Bondelaget og Gartnerhallen – tar med seg de to barna og kjøper seg et småbruk i Lunner på Hadeland. 40 mål dyrka, 100 mål skog og etter hvert 8—10 ammekyr.

– Det er jo ikke mye til småbruk. Men selv om det er lite, er du en forvalter. Å tenke at her har det vært folk før, noen har brukt denne jorda. Noen kommer også til å gjøre det etter oss. Om hundre og femti år så sitter det kanskje noen her og ser akkurat den samme sjøen der nede. Og vite at dette er ikke noe du tar vare på fordi at det er så veldig verdifullt for akkurat deg og dine. Du forvalter det på vegne av menneskeheten, holdt jeg på å si. Det synes jeg er en god følelse og et godt ansvar å ha.

Kyrne har gått på utmarksbeite hundre dager i året. Jeg har vært rundt og fulgt dem opp. Det har vært viktig for meg.

Administrerende direktør Juul-Hansens fortelling om småbruket fremkaller et déjà vu, en følelse av at dette har man da opplevd før. Kan det ha vært fra Det store spelet av Tarjei Vesaas eller fra Markens grøde, Knut Hamsuns lovsang til bonden og livet i pakt med naturen?
– I fjor ga vi fra oss småbruket til sønnen vår. Etter et år kjøpte vi et annet lite småbruk. Bolighuset er fra 1899, ei gammel, lita tømmerkasse. Så nå er det restaurering og tilbygg.

En gang bygdegutt, alltid bygdegutt. Kan det forstås som en slags avhengighet?

– Når vi ser bort fra havet, er det på landsbygda naturressursene er. Der er landskapet; det åpne terrenget, skogen og innsjøene. Der kan du drive på med ting. Byen er sikkert fin til mange formål. For meg er det noe trangt med byen, rett og slett. Jeg er ikke den største fan av Per Olaf Lundteigen. Men han sa én ting som jeg har veldig sans for, en gang finanskomiteen diskuterte eiendomsskatt. Han mente at alle bør ha rett til å eie ei tomt som er minst så stor at du kan stå ute og pisse uten at det gjør naboen noe.

---

---

Steile fronter tapper energi

Hva gjør det lidenskapelige forholdet til landsbygda med Bjørn-Ole som leder av den frittstående kjøttbransjens interesseorganisasjon?

– Jeg er over middels opptatt av at vi skal tenke verdikjede. Det hjelper ikke at vi har verdens beste bønder hvis vi ikke har noen som slakter. Det hjelper ikke å ha verdens beste slakterier hvis vi ikke har noe å slakte. Det hjelper ikke at vi har verdens beste mat hvis ingen har lyst til å ete den. Hele verdikjeden må fungere- helt fra lenge før dyret er født, og til det er fortært på en tallerken. Derfor er det synd at vi har mange kunstige skillelinjer både vertikalt og horisontalt i verdikjeden. Etter 40 år i yrkeslivet med erfaring fra bondelag, samvirke og den private kjøtt- og fjørfebransjen, kjenner jeg fortsatt på at det eksisterer en forestilling om et A-lag som leverer til samvirket og har «faglag-medlemskapet» i orden. Mens B-laget er de som leverer til våre bedrifter, uavhengig av faglagstilknyting eller ikke. Det skaper unødvendige fronter som betyr at vi brenner av energi til noe som egentlig ikke er nyttig for noen. Den energien skulle vi heller brukt til å bli veldig gode i den verdikjeden vi alle er en del av, og som møter konkurransen fra utlandet og fra andre matvarer. Unødige kostnader i verdikjeden må til slutt tas ut enten først eller sist i verdikjeden. Og i for stor grad taper bonden den kampen. Derfor er vi i KLF opptatt av at markedsreguleringen må innrettes slik at den påfører så lite kostnader som mulig, Man må for eksempel søke å unngå innfrysing av hele slakt fordi det gir redusert verdi på kjøttet og større kostnader for bøndene enn absolutt nødvendig.

---

Fotosyntesen er ressursen

Økonomi var jo også temaet i begge mastergradene til Bjørn-Ole. Hva var det som gjorde at bygdegutten hadde så lyst til å bli økonom?

– For meg handler ikke økonomi om å samle og flytte penger. God økonomi er å få mest mulig nytte og glede ut av den ressursen man har. Og ressursen i denne sammenhengen, det er jo kombinasjonen av fotosyntesen, dyrkbar mark, kapital og kunnskapen i hodene til mennesker, ikke sant? I dag bruker Norge over 20 milliarder i direkte støtte til jordbruket. I tillegg bruker vi enda mer som følge av at vi har importvernet. Og jeg vil si: Heldigvis gjør vi som samfunn det. For å sikre at hele verdikjeden for norsk mat holder det gående! Men da må vi også svare på hvordan samfunnet skal få mest mulig igjen for disse pengene.

– Det er ikke verre enn når enn når en som unge fikk beskjed om «økonomisere med pengene sine», så handlet ikke det om å karre til seg mest mulig, men å få mest mulig ut av det du hadde.

---

Liv eller død for lokalsamfunn

KLF, organisasjonen som Bjørn-Ole leder, bistår medlemsbedriftene med både akutt førstehjelp og langsiktig påvirkning av rammebetingelser. To ulike oppgaver som krever såpass ulike ferdigheter som hurtighet og utholdenhet. Er Bjørn-Ole sprinter eller langdistanseløper?

– Jeg er vel ganske potet, sånn litt begge deler. Når vi snakker rammebetingelser så SKAL det være levelige vilkår for alle de ulike medlemsbedriftene rundt i landet. De skal ha like konkurransevilkår. De skal ikke «ramle utafor» bare fordi verdikjeden for mat er politisk gjennomregulert, og det ofte føles som familie- og privateide bedrifter ikke tas skikkelig på alvor. Og det er rart når de står for produksjon av nesten 60 prosent av det forbrukerne kjøper. Får vi ikke gjennomslag, går vi en runde til for medlemsbedriftene våre rundt om i hele landet. I mange bedrifter står det folk som ikke har mange andre jobber å gå til. De er avhengige av at slakteriet, eggpakkeriet eller foredlingsbedriften drives videre. Vi skylder dem å gjøre alt vi kan for å sikre rammebetingelser som gjør det mulig for dem å fortsette. I verste fall det bety liv eller død for lokalsamfunnet de er en del av. Den tanken gir inspirasjon til å stå på.

– Vi så det typisk i strømkrisen. Medlemsbedriftene var utålmodige. Etter to måneder mente de at nå måtte da saken være løst. Men jeg tror ikke regjeringen hørte på noen i den saken. Krisa er på ingen måte løst, til tross for diverse såkalte tiltak som kom etter hvert. Markedsreguleringen er et annet eksempel. Her er ikke dagens regjering den mest mottakelige for våre synspunkt. Og en regjering sitter jo normalt fire år. Likevel jobber vi på og forsøker å få til det vi kan med gode argumenter. Sånn er det bare. Jeg er så heldig å ha et samlet KLF-styre i ryggen som heier på mine kollegaer og meg. Det gir meg ny energi.

– Vi er også nødt til å stille opp når medlemmene har akutte behov. Jeg er kjempeimponert over hvordan ansatte her i KLF står på sent og tidlig. Vi er en liten organisasjon. Folk føler både for hverandre og for medlemmene, og står på til jobben er gjort.

---

---

Vi må fikse det

Årene Bjørn-Ole har igjen som KLF-leder, kan han telle på én hånd. Den strategien KLF-styret nettopp har vedtatt, kan derfor leses som styrets siste marsjordre til ham. For en utenforstående virker utfordringene i denne strategien så store at de umulig kan løses av KLF alene. Hva mener Bjørn-Ole selv?   

– Jeg er enig i det. Vi greier ikke å løse utfordringene med bærekraft, dyrevelferd og klimagassutslipp på egen hånd. Samtidig må vi gjennom samarbeid med alle gode krefter bare fikse det. Det er «licence to operate». Ikke bare for enkeltaktører, men for hele kjøtt- og eggnæringen her i landet og i resten av Europa. Nortura og medlemsbedriftene KLF skal fortsatt konkurrere til beste for verdikjeden. Men på disse områdene må vi også finne, utvikle og forbedre samarbeidsløsninger. Det er ikke noe vits i om en enkeltbedrift kan fremstå som verdens beste på redusert klimautslipp hvis det har foregått gjennom at de har kjøpt råvarene fra et annet land med helt andre produksjonsforhold. Jeg tror forbrukerne vil stole på oss når vi viser at vi tar grep som reduserer utslippene per produsert enhet i Norge. Jeg tror det er viktigere for tilliten at vi viser reduksjon enn å ha laveste utslipp – særlig sett i lys av økt fokus på matsikkerhet.

Vi er nødt til å sørge for at verdikjeden for norsk mat innfrir forventningene som samfunnet har til oss. Da må vi samarbeide. Det er ikke noe å lure på. Vi må bare gjøre det.

---

---

Fakta om Kjøtt og fjørfebransjens Landsforbund (KLF)

• Interesse- og bransjeorganisasjon som representerer den privateide, frittstående delen av kjøtt-, egg- og fjørfebransjen i Norge.
• Har rundt 140 medlemsbedrifter over hele landet i rundt 100 kommuner og har i alt 4100 årsverk og en samlet omsetning på rundt 21 milliarder kroner.
• Medlemsbedriftene består av eggpakkerier, eggproduktfabrikker, slakteri, kjøttindustri, importbedrifter, småskala-bedrifter og kjøttforretninger.
• Medlemsbedriftene står for rundt 34 prosent av den totale slaktemengden, 27 prosent av egg mottatt fra produsent og har rundt 60 prosent markedsandel i sluttmarkedet for rødt kjøtt.

---

Fakta om Bjørn-Ole Juul-Hansen, administrerende direktør i KLF

• 63 år.
• Født og oppvokst i Nes kommune på Romerike.
• Som tenåring på 1970 tallet nynnet han heller på Eric Claptons Cocaine enn Bee Gees’ How Deep is Your Love.
• Utdannet sivilagronom fra Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU). Har i tillegg en master i samfunnsøkonomi fra UiB.
• Gift, har to barn og tre barnebarn.
• Bor i Lunner på Hadeland.
• Har jobbet i Norges Bondelag, Gartnerhallen og GRO.
• Styreleder i Scanpig, KLF Media, KLF Servicekontor og Matbransjen. Styrets nestleder i Animalia.
• Særskilte ferdigheter eller egenskaper: – Nokså potet, påstår han selv.

---

---