Sentralt plassert midt i verdikjeden mellom bonden i Gudbrandsdalen og den kjøpesterke kunden i Opera-strøket i Oslo er Daniel Slakter ikke i tvil: – Sammen skaper vi verdier for hverandre og for samfunnet.
Med to slakterbutikker i Oslo og én i Ringebu er butikkslaktermester Daniel særdeles omhyggelig i valg av bønder han vil samarbeide med.
Les andre relevante artikler for bønder og produsenter
–Jeg kjøper dyr fra bønder med passion for det de driver med. Og som lytter når jeg sier at jeg vil ha kjøttet sånn som kundene vil ha det. At lammet eller kua skal være litt feitere, for eksempel. Jeg tror det betyr mye for bonden også. Det må jo være mer spennende å selge til noen i neste ledd som også bryr seg.
–Og slik skaper dere større verdi for alle i verdikjeden?
–Ja, bonden får fett-trekk hvis han leverer til slakteriet på vanlig måte. Det får han ikke når han melder inn returslakt til Fatland med levering til meg. Jeg vil jo ha det fettet fordi kundene mine vil ha det. Kundene oppdager nye ting og er med på alle trender. Derfor må vi ligge i forkant og allerede ha det de kommer til å ønske seg. Det klarer vi bare hvis vi har tett dialog med bonden
Kvalitet betyr alt
Bonde Pål Egil Rønn har levert lam og storfe til Daniel i mer enn ti år. Han er skjønt enig:
– Jeg ønsket å forstå sluttkunden bedre og så meg om etter en slakter som var tett på sluttkundene og flink til å presentere varene sine. Da fant jeg Daniel.
Pål Egil driver slektsgården Rønn i Sør Fron i Gudbrandsdalen med 450 vinterfora sau og 40—50 kalvinger i året av storferasen Hereford. For ham betyr det alt å kunne levere kvalitetsvarer.
– Jeg vil være sikker på at den gode og viktige varen vi leverer, blir best mulig utnyttet. Det motiverer og bygger stolthet når det vi produserer, blir tatt godt imot av kundene. Hvis slakteribilen skal være mitt forhold til kunden, så er ikke det givende nok for meg.
Verdier for samfunnet
Det tette samarbeidet mellom kjøttbonden Pål Egil og Daniel Slakter blir åpenbart satt pris på av Daniels kunder. Med 25 årsverk og en omsetning på over 120 millioner i året er han blitt den nest største slakterbutikk-aktøren i Norge. Slik bidrar samarbeidet mellom bonden og butikkslakteren til levende bygder i Gudbrandalen og arbeidsplasser i Oslo og Ringebu. Det blir også mer attraktivt å bo i sentrum i de to byene fordi det fins butikker der med kvalitetsmat.
Før Pål Egil flyttet hjem til Sør-Fron og tok over slektsgården, bodde han mange år i Oslo. Han er fullstendig klar over hvor mye det betyr for high end-kunden i Oslo å vite hvor maten på middagstallerkenen kommer fra.
– Som leverenadører av mat må vi bli flinkere til å fortelle kundene hva de får. Når jeg leverer et Hereford-slakt til Daniel, får han med helseattesten som viser at det dyret aldri fått verken antibiotika eller andre medisiner. Rundt omkring i frysediskene fins det mye kjøtt uten en slik garanti, sier Pål Egil.
– Vi har ingenting å skjule
Åpenhet er en kjerneverdi for Daniel Slakter. Åpenhet om produktene og om alt som forgår i slakterbutikkene hans.
– Som du ser, er det vinduer rundt hele butikken her, sier Daniel mens han viser rundt i Annis Oslobukta.
– Alle kan se inn i produksjonen, både her og på Ringebu. Vi har ingenting å skjule.
Åpen er også dialogen hans med kundene, både over disken og på nettet. Der drysses det raust med stjerner over Daniel og butikkene hans. Men kommer det unntaksvis en enslig klage, er ikke Daniel sen om å svare.
– Det er et åpent forhold til fornøyde kunder vi lever av, ikke minst stamkundene. Vi klarer oss ikke uten dem som kommer igjen og igjen. Mellom tjue og tretti tusen mennesker har jobben sin her nede i Oslobukta, og like mange skal bo her etter hvert, forteller Daniel.
Tett på kundene
– At så mange som mulig av dem kommer igjen så ofte som mulig, det er alfa og omega for oss. Selv om vi er enda tettere på kundene våre på Ringebu – der er vi på navn med alle sammen – så blir man jo kjent med en god del kunder her nede i Oslo også. Når de spør: «Har du mer av det jeg kjøpte sist?», er det bare å tenke seg om: Hva var det han kjøpte forrige gang? Og så: «Hvordan smakte den entrecoten du kjøpte?» Kunder setter pris på å bli gjenkjent.
Hele kjøttbransjen har noe viktig å lære av Daniel Slakter, mener Pål Egil. – Daniel satser med mye kompetanse og ønsker å tilfredsstille ulike kundebehov med høy kvalitet. Jeg må si at det å gå inn på slakterbutikken hans på Ringebu, i Mathallen i Oslo eller i Oslobukta, det er en opplevelse. Og det bygger stolthet også hos oss produsenter.
Utlandet neste?
Tror Pål Egil tror at verdikjeden fra fjellbeitet i Gudbrandsdalen til high end-kunden i Oslo kan utvikles videre. Gjennom godt samarbeid ser han for seg at Daniel Slakter og han kan nå enda lenger.
– Gjør vi en ordentlig god jobb, er det et stort potensial også på det internasjonale markedet. Hvis vi forholder oss til at Norge er et høykostland, og produserer varer til high end-segmentet, er det et stort marked i utlandet. I tillegg er jeg ganske sikker på at folk her i landet kommer til å sette mer og mer pris på ren mat som er avlet ute i naturen.
Daniel er enig.
– Det kunne vært et kjempemarked i utlandet for godt og rent norsk kjøtt. Vi har allerede begynt å selge spekepølse til en restaurant i Portugal. Og det er flere der som er interessert i å få ferskt kjøtt med i den samme leveransen.
Seterku er in
Slik utvikler den seg, denne verdikjeden, i et finstemt samspill mellom kundens ønsker via butikkslakteren bestilling til bondens produksjonsplaner. Akkurat nå ber kundene om mer av et helt spesielt produkt:
– Nå vil folk ha mer seterku. Vi fikk noen kjempeflotte seterkuer av Pål Egil i fjor høst. Det smakte jo helt fantastisk, forteller Daniel.
– Kort sagt: Seterku og seterdrift, det har blitt kjempespennende akkurat nå. Hvis vi sammen med bøndene får opp volumet på seterku, så er det noe som kan komme til å slå an skikkelig. Det er kjempefin smak på hele dyret, og skikkelig mørt. De spiser jo noe helt annet og lever et deilig liv oppe på setra. Mindre stress. De koser seg. Da blir det godt kjøtt til slutt, da.
– Så kanskje må den norske bonden snu traktoren og kjøre tilbake til sin nære fortid oppi setermarka?
– Ja, ikke sant, smiler Daniel Slakter, som ikke tror på en ny gullalder for slakteren på hjørnet.
– Men jeg tror flere og flere oppdager at du får noe annet når du går til slakteren, en helt annen personlig opplevelse. Du får det helt spesielle du ber om, og du får det kanskje litt mer våkne ansatte. Folk bak disken som kan hjelpe deg mer aktivt. Bakerne har jo klart det, vi har fått flere bakerier igjen. Men det er nok lettere å selge brød enn kjøtt, er jeg redd.
Kjøttskam skremmer ikke
Daniel er mer redd for ikke å kunne levere nok seterku til kundene enn for kjøttskam. Den påståtte vegetar-trenden tar han med stoisk ro.
– Markedet for vegetarmat har ikke vokst særlig mye, selv om det høres sånn ut. Vegetar-profetene skriker høyest, men jeg tror folk fortsatt vil ha kjøtt. Og hvis noen kutter litt på kjøttforbruket og heller spiser bedre kjøtt når de først gjør det, kan det være positivt for meg. Du må ikke ha kjøtt hver dag. Men når du skal kose deg, er det kjøtt som gjelder, konstaterer butikkslaktermester Daniel.
