Samhold og samarbeid med lokalbefolkningen i bygda Undheim i Time kommune skulle vise seg å bli gull verdt, ja nærmest et være eller ikke være for jærbonde Ole Anton Liverud etter at sykdom og død rammet familien.

Av Per A. Sleipnes

Familien på seks flyttet fra Spydeberg i Østfold til Rogaland i 2013, for å overta gården til hans kone Monica, men året etter at gårdsovertagelsen var i boks, rammet tragedien. Liveruds kone fikk konstatert en hissig variant av føflekk-kreft og i løpet av tre år ble Liverud alene med gård og fire barn. Hvordan en slik ekstrem situasjon håndteres og hvilke følger det får for den øvrige familien, er Ole Anton Liverud åpen om i dette intervjuet.

Utdannet maskinmekaniker

– Jeg måtte gå noen runder med meg selv for åtte år siden. Å bli værende alene med ansvar for en gård og fire barn, er noe jeg ikke unner noen. Det var tøft, men jeg valgte å fortsette driften av gården og ga meg selv i realiteten tre års betenkningstid (prøvetid) om hvorvidt jeg hadde kraft og energi til å fullføre det jeg og min kone hadde startet på. Vi hadde overtatt familiegården Tjåland og var svært entusiastiske med tanke på fortsettelsen. Dette smittet selvsagt over på resten av familien. Men når tragedien inntreffer, blir livet krevende på alle mulige måter, påpeker Liverud. Og det er her naboer og bekjente i lokalsamfunnet kommer inn i bildet, sier Ole Anton Liverud som er utdannet landbruksmaskinmekaniker. Han har jobbet som mekaniker i Felleskjøpet i to og et halvt år, og har vært selger og leder i en bedrift som selger landbruks- og parkmaskiner. CV-en hans består også av en ettårig komprimert agronomutdanning fra Tomb jordbruksskole i Råde.

Energi og pågangsmot

– På hvilken måte har du hatt glede av samhold og støtte i nærmiljøet?

– På alle tenkelige måter, egentlig. Da vi trengte det som mest, opplevde jeg en voldsom støtte og varme fra lokalbefolkningen. Det er viktig å understreke at helt fra vi kom til Time kommune fra Spydeberg, ble vi tatt veldig godt imot i bygda. Alle backet oss opp på alle måter og det ga både meg og Monica mye energi og pågangsmot. Derfor bestemte vi oss i en tidlig fase etter overtagelsen, at vi ville modernisere og bygge nytt fjøs. Det gamle båsfjøset var ikke lenger i pakt med tiden og vi besluttet å bygge et løsdriftfjøs for de drøyt 30 melkekyrne. Disse planene ble naturlig nok lagt midlertidig på is da jeg ble enkemann i 2016.

Nytt fjøs i 2017

– Allikevel sto nyfjøset ferdig i 2017 og hva skjedde?

– Som sagt hadde jeg gitt med selv «betenkningstid» og måtte gå noen runder med meg selv og mine barn. Alternativet var å kaste kortene og eventuelt flytte tilbake til Østfold med familien. Men noe inni meg sa at det riktige var å stå i det og leve meg gjennom sorgen og realisere det vi begge drømte om. Når jeg så både fikk mye mental og praktisk drahjelp fra naboer og folk i bygda, ga ting seg selv egentlig. Og så må jeg tillegge at jeg har fire fantastiske barn som virkelig har stått fram og bokstavelig talt vokst med oppgaven. De to eldste gutta på 16 og 17 år, er i dag nærmest «selvgående» og tar mer og mer ansvar på gården. Dette bidrar selvsagt i positiv retning, forklarer Liverud.

Landskapspleie

Driften på gården omfatter melkeproduksjon med melkerobot, samt kjøtt av storfe og småfe. Det dreier seg om 145 mål dyrket mark og 250 mål gjødslet kulturbeite og ca. 3500 mål utmarksbeite. For Liverud er landskapspleie et viktig stikkord. Derfor har det for gården hans blitt mer og mer viktig å utnytte beiteressursene på en optimal måte.

– Framtiden for norsk landbruk tror jeg ligger i å benytte naturgitte beiteressurser bedre. Jeg vil påstå at kjøtt basert på småfe er det meste klimavennlige kjøttet vi har. I den forbindelse har jeg et driftsopplegg som gjør at jeg ikke benytter kraftfôr om sommeren. Da spiser dyrene alt de trenger på utmarksbeite.

130 vinterfôrede sauer

Det er Jersey-kyr det handler om på Tjåland gård og disse er det 33 av nå. Melken leveres til Q-meieriene og kjøttet både fra storfeet og småfeet går til Fatland. Gården omsetter for ca. 3,5 millioner kroner årlig og det lever familien Liverud godt av.

– Hvordan har overgangen fra bås- til løsdrift vært?

– Oppløftende på alle måter, egentlig. Jeg har regnet ut at jeg sparer rundt to timer pr. dag, i form av mindre fjøsstell. Jeg har dess-uten valgt å fortsatt satse på konsentrert kalving og det bidrar også positivt. Jeg kan jo nevne at jeg i løpet av årets tolv måneder har tomt fjøs i tre måneder. Det fordi dyrene er på utmarksbeite og jeg slipper dermed å legge silo. Det sparer meg for mye arbeid, og dyrene får hele grovföropptaket på sommeren på utmarksbeite, poengterer Liverud som i tillegg til melkekyr har 130 vinterfôrede sauer.

Mange valg

Ole Anton Liverud har fremdeles ikke «landet» helt etter tapet av sin Monica. Det innrømmer han og bonden fra Undheim er også klar på at det fortsatt er mye som skal organiseres og fire barn som skal ivaretas med hver sin sorg.

– Som pårørende er det utrolig mange valg som må tas. Mest brutalt føles det å måtte ta avgjørelsen om at livet må gå videre. Men jeg valgte bondelivet her på Jæren – for barna og for meg selv. Det er viktig å se mulighetene, og derfor valgte vi å bli boende på Undheim og drive gården videre. Barna har allerede mistet det viktigste i livet sitt og jeg kunne ikke ta dem bort fra hjemmet deres også.