Sannheten er at å se på EMV som trussel for norske bønder er tåkeleggende for en av de viktigste diskusjonene i landbruks- og matmeldingen; nemlig hvordan få rammebetingelser som sikrer utviklingen av en robust, norsk matindustri.
EMV er ikke en trussel mot bøndene, men mot industrien og dens eiere. Den eneste måten å sikre at norske bønders råvareproduksjon blir foredlet slik at norske forbrukere vil ha den, er gjennom en solid norsk foredlingsindustri.
Mens de norske bøndene har fått gleden av å produsere og forsyne råvarene innenfor jordbruksavtalens beskyttende bestemmelser, har industrien møtt utfordringen i åpent lende. Konsekvensen har vært fallende marginger med betydelig strukturering og avvikling som konsekvens. Verdiene av selskapene har åpenbart falt. De som må leve med denne usikkerheten er de ansatte i bedriftene og eierne av bedriftene.
Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF) liker selvsagt konkurranse, men den skal være på like vilkår. Det er tydelig for den som bryr seg om å kikke på tallene at kjøttbransjens tradisjonelle varemerker taper for EMV og at bransjens lønnsomhet beveger seg mot det kritiske. Ettersom det er de samme bedriftene som produserer både EMV og bransjens merkevarer, vet vi at forklaringen ikke ligger i produksjonsleddet.
I den politiske behandling videre med Matkjedutvalget må det sikres at alle bedrifter/-varemerker konkurrerer om markedsadgangen på like og rettferdige vilkår. Det er det det må handle om.
Eierskap og risiko
Den usikkerheten som en del norske bønder har som følge av EMV, er knyttet til at de har valgt å være eiere av matforedlingsindustri. For en bonde å være industrieier, av for eksempel Tine eller Nortura, er en frivilling, økonomisk investering. Motivene kan være forskjellige, men det må antas at den enkelte har vurdert det mer lønnsomt å investere enn å la være.
Bøndene mister nødvendig fokus på sin næring og sine utfordringer gjennom kortslutningen om at norske bønder og samvirke er det samme. Slik er det ikke! En tredjedel norske kjøtt-bønder har for eksempel valgt ikke å eie foredlingsindustri.
Flytt debatten til rammevilkår for matindustrien
Om ikke noe gjøres for å sikre en bedre økonomi i matindustrien vil en på sikt kunne havne i samme situasjon som innenfor handelsnæringen. Få men store aktører – noe som vil svekke konkurransen og mangfoldet. Storbritannia og flere andre land har gått den veien allerede.
Vårt mål i Norge må være at vi klarer å legge forholdene til rette slik at vi både har et antall store, kostnadseffektive bedrifter samtidig som vi beholder og utvikler en betydelig underskog at små og mellomstore matbedrifter. Da må alle disse bedriftene ha rettferdige og like muligheter til å konkurrere om markedsadgang.
Så flytt debatten til rammevilkår for matindustrien; ikke kjekle om det er best for norsk landbruk at det står ”First price” eller Finsbråten på den pølsa som bondens gris utgjorde en del av.
Bakgrunn
Den gradvise utviklingen av EMV det siste 10-året har blitt fulgt av en kraftig konsumvekst innenfor kjøtt- og fjørfesektoren. Produksjonsveksten for de store produksjonene kylling, svin og egg der konsumet nesten bare er norsk, var fra 2000 til 2010 på over 100 prosent for kylling og 25 prosent for svin og egg. For storfekjøtt har den norske produksjonen vært lavere enn behovet og importen nødvendig og voksende.
Dette kan til dels tilskrives den økende markedskampen mellom EMV og bedriftenes tradisjonelle merkevarer og den prispressende effekten det har gitt for forbrukerne. Økonomisk teori tilsier at lavere pris høyere konsum. Hans Petter Hanson og Grethe Wiig, Konkurransetilsynet, underbygger dette med sin artikkel ” Egne merkevarer – til forbrukernes beste?” 1. nov 2010 i Adresseavisen.
Kronikken sto på trykk i VG 25. oktober 2011
