Idet jeg stanser leiebilen utenfor Håland Kjøtt, banker det energisk på sideruta. Utenfor står en høyvokst kar i 40-åra med piggsveis og ser meg rett i øynene. Jeg åpner døra. Før jeg rekker å hilse, har kjøtthandleren spurt: – Vil du bli med og hente sauehoder, eller vil du ha kaffe mens du venter på meg?
Et minutt senere sitter jeg ved siden av Idar Håland i forsetet på Håland Kjøtt sin Toyota Proace City. I lav morgensol fra høyre suser vi de 14 flate kilometerne fra Klepp på Jæren til Nortura på Forus i Stavanger. Der står Stian Espedal (forfatter av boka Slakting & skjæring) klar med to Gilde-plastkasser fulle av sauehoder. Kassene skyves inn i lasterommet. Lastedørene lukkes. Da får jeg øye på teksten i gullskrift på Toyotaens høyre lastedør:
«Dæ hannle åm stålthed, traddisjona å goe råvare. Helsing Kjødhannlaren»
Da vi et kvarter senere svinger inn foran Håland Kjøtt på Klepp, er vi egentlig ferdige med jobben, begge to. Kjødhannlar Idar Håland har fått sauehodene i hus. Og jeg har fått vite mer enn nok om hans univers til å skrive portrettet. Problemet er bare det at jeg ikke hadde kjangs til å notere fort nok da han på de to kvarterene tur-retur Nortura fortalte om Edeståvå, eplestappa, forfedrene, golagskveldene, Gunhild Stordalen, Håve-te-hale-filosofien, Hulda Garborg, husmannskost, klarinett, klimaskam, komla, kone og barn, korps, landbruk, McDonalds, måltidsglede, pinnekjøtt, Pølsebuå te Håland, samfunnsoppdrag, sosiologstudier i Sverige og tørrmodning av kjøtt.
For at jeg skal få orden på notatene, setter vi oss ned ved et av langbordene i selskapslokalet på Håland Kjøtt og begir oss inn i Idar Hålands univers igjen. Litt langsommere denne gangen. Forsøksvis.
Klarinett, sosiologi og kjøttbutikk
Til langt opp i ungdomsåra var Idar målbevisst korpsgutt. Klarinett var instrumentet. Og musikklinja var et selvfølgelig valg på videregående. Etter et par år i bank ville han studere sosiologi i Sverige. Under avskjedsmiddagen med familien spurte onkelen, som var barnløs, om Idar kunne tenke seg å overta Håland Kjøtt. Ideen var sådd. I Sverige traff han Johanna som han giftet seg med. De ble enige om å satse på Håland Kjøtt. Etter fullført bachelor i arbeidsplass-sosiologi, reiste det unge paret til Jæren der han begynte å jobbe i bedriften med mål om å overta. Fem år senere kjøpte den 32 år unge sosiologen Håland Kjøtt. Loddet var kastet.
Idar lener seg fram over langbordet:– De første fem årene var knalltøffe. Med mye gjeld var det bare så vidt det gikk rundt. Vi spurte oss sjøl: Hva har vi gjort i tre generasjoner gjennom 70 år? Jo, vi har solgt husmannskost og kjøtt. Det er det vi kan. Vi skal ikke holde på med perlehøns eller italiensk skinke. Strategien vår er klar: Vi skal utvikle oss videre på jærsk tradisjonsmat og kjøtt. Vi skal være en nisjebedrift der opplevelsen er minst like viktig som maten. Skal folk komme til oss istedenfor en dagligvarebutikk, må vi tilby noe mer. Håland Kjøtt skal være en opplevelsesbedrift.
– Hvordan vurderte dere faren for å forskreve dere med en sånn strategi? Det å prøve å bli gode på to ting samtidig, både mat og …
Idar begynner å svare før jeg er ferdig med spørsmålet.
– Men mat og opplevelse henger jo sammen. Hele opplevelsen er knyttet til mat og, kanskje enda viktigere, til det som står skrevet på hjertet vårt: Måltidsglede.
Han peker øverst på det svarte forkleet sitt. «Måltidsglede siden 1951».
– I boka Heimstell fra 1899 skriver Hulda Garborg om helse og mat. I kapitlet Kunsten aa eta, sier hun: «Ein skal vera i godlag naar ein ét. Ein hyggeleg samtale ved borde er meir verd en eit heilt apotek med dropar og helsesalt.» Det har aldri vært så aktuelt som i dag, 124 år senere. Den største folkehelseutfordringen i Norge i dag, er ikke salt og fett. Det er at vi ikke sitter rundt et bord og spiser sammen. Derfor står disse visdomsordene til Hulda Garborg på veggen i slakterbutikken vår.
For å realisere planen om å bli opplevelsesbedrift åpnet Håland Kjøtt i 2015 ny butikk med eget spisested, Edeståvå (jærdialekt for Spisestua).
– Edeståvå er en scene for oss der vi forteller spisegjestene våre hva vi holder på med som slakterbutikk. Vi har mye besøk, sju dager i uka. Ikke sjelden kommer også busslaster med grupper og lag og spiser i Edeståvå. Da forteller jeg dem om hvordan vi driver slakterbutikken, om husmannskosten og ….
Idar avbryter seg selv og reiser seg kjapt fra stolen.
– Jeg må ut i butikken og hjelpe til. Mange kunder, som du ser.
Han peker mot butikken på den andre siden av glassveggen og forsvinner ut døra. Jeg ser han hilser og prater og ler og gir kundene sin fulle oppmerksomhet. Etter noen minutter kommer han tilbake.
Samfunnsoppdraget
– Gjennom glassveggen la jeg merke til at du var like engasjert og oppmerksom mot kundene som du noen sekunder tidligere hadde vært mot meg som intervjuer. En kommunikasjonsstil du har lært deg, eller en personlig egenskap?
– Vi er ganske framoverlent i vår familie. Morfar og onkel var tidlig ute med å følge trender. Min mor er veldig framoverlent. Aktiv i organisasjonslivet. Har vært tillitsvalgt og alltid jobba hardt for at andre skal ha det bra. Sjøl drives jeg av lidenskap til det vi holder på med. Det er ikke økonomien som driver meg. Jeg liker å skape ting for lokalsamfunnet.
– Hva skaper du for lokalsamfunnet?
– Håland Kjøtt har et samfunnsoppdrag. Vi lever av lokalsamfunnet. Derfor skal vi også gi noe tilbake. Vi sponser idrettslag og organisasjoner sånn at samfunnet henger sammen. Vi har passion for kjøttet, tradisjonsmaten og landbruket på Jæren. Å formidle den lidenskapen ser vi også som en del av samfunnsoppdraget. Derfor har vi Edeståvå, derfor har vi Håve-te-hale-kvelder der vi formidler filosofien om å bruke hele dyret, fra hode til hale. For min mormor var dette regelen, ikke unntaket. For 150 år siden måtte de bruke hele dyret for å overleve. I dag trenger vi ikke det. Vi spiser kjøtt kun for vår egen nytelse. Når vi velger å ta livet av et dyr, har vi et ansvar for å bruke hele dyret på en bærekraftig måte. Det må vi fortelle folk om. For hvis verken vi i kjøttbransjen eller bøndene i landbruket forteller om hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det, så overlater vi scenen til folk som ikke vet hva vi holder på med, enten det er dyrevernaktivister eller politikere.
Må bli flinkere historiefortellere
Bransjen og landbruket må bli flinkere historiefortellere. Flere må åpne opp dørene sine og vise hva det er vi holder på med. Hos oss i Håland Kjøtt er prinsippet at folk skal kunne komme uanmeldt. Vi har ingen ting å skjule. Vi har avtalt med de bøndene vi henter slakt direkte fra, at vi kan komme med gjester til dem uanmeldt når som helst og vise fram det de holder på med. Hvis Gunhild Stordalen kommer hit til Klepp, skal jeg mer enn gjerne ta henne med på besøk hvor som helst.
Den fantastiske kombikua
– Hvordan er det å være kjøtthandler i ei tid der kua blir beskyldt for å ødelegge klimaet på Jorda og kjøttet blir beskyldt for å ødelegge folkehelsa?
– Hva er det vi har fått tildelt her på Jæren? Jo, vi har regn hver dag. Regnet gir god grasvekst. Drøvtyggerne gjør graset om til kjøtt. Og kjøtt er proteiner mine unger trenger for å gro til å bli gode jærske samfunnsborgere. Jeg har stor respekt for Gunhild Stordalen, men tror ikke konklusjonene i EAT-rapporten kan overføres til Jæren. Hvorfor vi skal slutte å bruke disse grasressursene til matproduksjon? Kan vi få noe bedre enn ei Norsk Rødt Fe-ku som kalver og gir melk og som vi kan slakte og få supert kjøtt fra når hun er ferdig som melkeku? Kombikua vår er fantastisk. Ikke bare smaker melka og kjøttet godt. Klimaavtrykket er mindre, helseproblemene er små og forbruket av antibiotika er svært lite.
– I bilen sa du at du tror vi må produsere mindre kjøtt. Hvordan henger det sammen med det du nå sier om den fantastiske kombikua?
– Vi har en filosofi om å bruke hele dyret. Hadde vi spist hele dyret, og ikke bare indrefilet og ribbe, så hadde vi ikke hatt store overskuddslager. Jeg har tro på at vi må produsere mindre. Vi må gå vekk fra den store industritankegangen om billig, billig, billig. Som bransje må vi endre tankegangen. Jeg mener dagligvarehandelen har den største utfordringen med sitt ensidige pris, pris, pris. Jeg spør: Hvordan smaker billig? I Frankrike sykler folk til slakterbutikken. I Norge kjører vi Porschen til Rema 1000 for å spare ei krone. Alt dette handler om filosofi, meninger og ytringer. Det gjør klimakampen også. Vi har valgt å ta et samfunnsoppdrag gjennom å formidle og snakke om det vi holder på med. Hvis verken vi eller bøndene forteller hva vi gjør og hva vi mener om disse temaene, så får vi heller ingen innflytelse på de endringene som uansett kommer.
Så viktig er formidling og opplevelse for Håland Kjøtt at de har headhuntet Monica Myrland Oliversen til å ta over etter Idar som daglig leder. Dermed kan Kjødhannlaren konsentrere seg om formidling, opplevelser, gjester og hjelpe til i butikken og ellers bidra i alt som skjer i den mangfoldige bedriften. Som for eksempel å hente sauehoder på Nortura tidlig en tirsdags morgen.
Så viktig er formidling og opplevelse for Håland Kjøtt at de har headhuntet Monica Myrland Oliversen til å ta over etter Idar som daglig leder. Dermed kan Kjødhannlaren konsentrere seg om formidling, opplevelser, gjester og hjelpe til i butikken og ellers bidra i alt som skjer i den mangfoldige bedriften. Som for eksempel å hente sauehoder på Nortura tidlig en tirsdags morgen.
Drømmen om pølsebua
For Idar var det en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da han i november 2019 kunne åpne Pølsebuå te Håland, den hittil siste nyskapingen i Hålands-universet.
– I mitt hode er noe feil når man må gå på en bensinstasjon for å kjøpe pølse. Det spisetilbudet mine unger har vokst opp med her på Klepp, er to kina-, én thai- og to kebabrestauranter pluss McDonalds og BurgerKing. Jeg har fortalt ungene om da min far tok meg med på Tarzan-film på kino da jeg var fem år gammel. Og at vi etterpå gikk til Signys pølsebu i Sandnes og fikk ei tjukk pølse i spisspose med en brødbit og stekt løk. For ungene mine er det en fortelling som fra en annen verden.
Nå troner altså pølsebua sammen med resten av Hålands-universet på den lille høyden i Klepp sentrum med god utsikt ned mot naboene McDonalds og BurgerKing. Fra kontoret på kvisten over pølsebua har Kjødhannlaren god oversikt.
– Det er en glede å kunne se litt ned på disse amerikanske gigantene som drar pengene ut av landet.
– Døgnet har så vidt jeg vet bare 24 timer her på Jæren også. Hva gjør en framoverlent kjøtthandler når det butikken er stengt og de siste gjestene har gått fra Edeståvå?
– Jeg har aldri skilt mellom fritid og jobb. Fritid er et ord jeg ikke bruker. Vi lever et liv! Da jeg var yngre, tenkte jeg at om litt skal jeg bidra mer hjemme. Men de første fem årene i bedriften var knalltøffe. Og etterpå har det tatt mye tid å utvikle det nye universet. Min kone, som også jobber i bedriften, og jeg har delt oppgavene oss imellom slik at vi har fått det til. Jeg har fått med meg det meste av ungenes fotballkamper og treninger. Det er god terapi. De to siste åra har vi bodd på Vik på Orre i Klepp. Veldig landlig. Fantastisk havutsikt. Det er blitt en god rekreasjonsplass. Bare det å komme hjem dit. Så kan jeg gjerne jobbe videre der. Når jeg tar en kopp kaffe med kona og ser på sjøen, har jeg et godt øyeblikk. De siste årene har jeg begynt å lage mat hjemme også. Jeg er glad i god vin. Mat og vin er avkobling.
– Og det uunngåelige spørsmålet til en kjøtthandler: Hva er favorittmaten?
– Jeg foretrekker seige stykningsdeler fra forparten som trenger lang tid på å bli magiske. Oksekjake er en favoritt. Jeg er en kjøttgutt. Fisk er fisk. Kjøtt er mat.
