28 av 38 norske husdyrraserer truet, men kan reddes av nisjeproduksjon.

Av Odd Vangen, professor i husdyravl og genetikk, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Nina Sæther, faglig leder ved Norsk Genressurssenter, Norsk institutt for bioøkonomi

Verden over dør gamle husdyrraser ut fordi de utkonkurreres av moderne og høytytende raser. I Norge ser vi ut til å berge både fjordingen, telemarkskua og trøndersauen takket være økt interesse for å bruke dem til å produsere blant annet ullgarn, ost og kjøtt.

Hvorfor er mange husdyrraser truet?

Vi har 38 nasjonale husdyrraser i Norge hvorav 28 er truet eller kritisk truet. Blant disse er telemarkfe, fjordhest og kystgeit. Norge har, gjennom ratifisering av Konvensjonen om biologisk mangfold, forpliktet seg til å bevare sine nasjonale husdyrraser på lik linje med annet biologisk mangfold.

Tall fra FAO (FN sin organisasjon for mat og landbruk) viser at husdyrraser verden over forsvinner i raskt tempo.Rasene forsvinner på grunn av stor internasjonal handel med husdyrgenetikk (livdyr, frossen sæd etc.) og fordi ensretting av internasjonal husdyravl, med stor konkurranse om høy prestasjonsevne og økonomisk produksjon, går ut over en rekke lokale raser som taper i konkurransen.

Kravene til en nasjonal husdyrrase er at den skal ha vært etablert i Norge før 1950, være uten vesentlig innkryssing av importert avlsmateriale og ha hatt en næringsmessig og kulturhistorisk betydning (genressurser.no). Grad av husdyrrasenes truethet er definert av FAO på basis av antall voksne hunndyr i rasen.

«Rødliste» over truede og kritiske truede norske husdyrraser (se faktaboks) viser at vi har sju husdyrraser innen hest, ku, sau og geit som er kritisk truet og at ti «bare» er truet. Det er bare norsk rødt fe, norsk landsvin, norsk kvit sau, gammelnorsk sau og norsk melkegeit som ikke regnes som truet. Rødlista viser også at seks av i alt sju nasjonale hunderaser er kritisk truet.

Hvorfor havner raser på rødlista?

Tre av de fire norske hesterasene er utrydningstruet fordi de taper i kampen med importerte spesialiserte sportshesteraser. For å møte denne konkurransen har både hestemiljøet og myndighetene initiert flere tiltak for å øke kompetansen for hesteavl og interessen for utvikling av nye bruksområder for de norske og allsidige rasene. En handlingsplan for dette er utarbeidet (Norsk Hestesenter 2013).

Vi har sju nasjonale storferaser, hvorav NRF er den største og telemarkfeet kanskje er den mest kjente. På verdensutstillingen på Frogner i Oslo i 1914 ble det vist fram nesten 30 norske storferaser. Etter hvert slo de fleste seg sammen og det endte opp med dagens sju; storebroren NRF med sine nesten 200?000 kyr og de seks andre som har mellom 200 og 1600 kyr hver (2016). De seks små rasene melker vesentlig mindre enn NRF-ku og har lavere slaktevekt. De har dermed tapt i kampen om effektiv volumproduksjon av melk og kjøtt. Men de siste årene har flere bønder og forbrukere oppdaget at disse rasene kan ha andre attraktive egenskaper i form av kvaliteten på kjøttet og melka. Dette er i ferd med å gi rasene en sårt tiltrengt renessanse som avhenger av at forbrukerne vil betale for denne kvaliteten.

De nasjonale og truede sauerasene utkonkurreres også av sin storebror, norsk kvit sau, når produksjonen måles i slaktevekt og rask tilvekst. Men godt kjøtt, fine farger og andre ullkvaliteter gjør at disse rasene er populære hos brukere som først og fremst er på jakt etter beitedyr til utmarka si.

Siden år 2000 har det vært ulike tilskuddsordninger til bønder som har bevaringsverdige husdyrraser.Omfanget av støtteordninger er langt fra tilstrekkelig til å kompensere for den lavere produksjonen disse rasene har, men gir en anerkjennende klapp på skuldra til bøndene som har dem.

Interessante egenskaper

Nyere forskningsresultater viser at de gamle storferasene har en noe annen sammensetning av melka enn den høytytende rasen NRF. De har melkeproteinvarianter som gir mer osteutbytte og en noe høyere andel av umettede fettsyrer i melka. Det første er gunstig for gårdsysterier og det andre er gunstig for helsebevisste forbrukere. Kjendiskokker skryter av kjøttet fra disse saktevoksende rasene fordi de har større fettmarmorering og mørhet, og dermed bedre spisekvalitet. De gamle rasene som er utkonkurrert i mengdeproduksjon har altså andre og positive kvaliteter på både kjøtt og melk.

I dagens multifunksjonelle landbruk er beiteegenskaper viktige for kulturlandskapet. Hos sau viser forskning at de mindre og mer lettbente spælsauene beiter høyere til fjells og velger andre planter enn den større og tyngre norsk kvit sau. De gamle storferasene velger andre vegetasjonstyper og beiteplanter enn NRF. De velger planter som botanikerne er spesielt opptatt av at skal beites for at mangfoldet i artsrike naturenger skal opprettholdes.

Vekst i mat og ullgarn

Den beste sikkerheten for at gamle lokale raser ikke blir borte er å bygge opp etterspørselen etter dyr og produkter fra dem. Produksjon og omsetning av lokalmat er i sterk vekst i Norge med en årlig økning på mellom 7 og 16 prosent siden 2010. Norge har liten tradisjon på å bruke rasenavn/raseopprinnelse i merkevarebygging og markedsføring av produkter, men noen gode eksempler finnes og flere er i ferd med å etablere seg; «Urfe», produktnavn på kjøtt fra de gamle norske storferasene; «Edelgris», kryssing av landsvin og Duroc, og «Villsau», produkt fra gammelnorsk sau fra helårsbeiting på kystlyngheier. Eksempler på mer lokale varianter knyttet til rase er; «svart utegangergris fra Gudbrandsdalen», «Guldkolla kjøtt fra østlandsk rødkolle», «Smaalensgås fra Østfold» og «Steigenlam».

I Europa er det flere gode eksempler på at husdyrraser har blitt reddet grunnet opprinnelsesmerking av dets produkter (Roquefortost fra sauerasen Roquefort i Frankrike, kjøtt fra den iberiske grisen i Spania og ost fra storferasen Reggiano i Italia). Slike eksempler kan vi få i Norge også.

Østlandsk rødkolle har hatt den prosentvis sterkeste veksten de siste årene av de truede storferasene. Noe av veksten kan tilskrives etablering av merkesamarbeidet Guldkolla, der en gruppe bønder har gått sammen om avl og bruk av denne rasen. De norske sauerasene har fått økt popularitet etter at Selbu spinneri satset på å produsere ullgarn basert på de nasjonale sauerasene, og spesielt de utrydningstruede. Økt interesse for strikking, lanseringen av begrepet kortreist ullgarn og dokumentasjon om denne ullas unike egenskaper har vært en suksess, og bidrar til økt bruks- og markedsverdi av de norske sauerasene.

Ungdommen satser

Det lover godt når «Årets unge bonde i 2016», en konkurranse blant 400 nominerte, flagger høyt at det er i sin satsing på kvalitetskjøtt av vestlandsk fjordfe under gårdens eget varemerke han ser framtida si som bonde.Han vet at han velger utradisjonelt og har sagt: Vi trenger ulike bønder, også for å vise mangfoldet.

Tida vil vise om gamle norske nasjonalsymbol, som fjordhesten og telemarkskua, blir reddet som følge av økt fokus på deres egenskaper.Dagens økte interesse for spesialprodukter og fokus på egenskapene til norske husdyrraser vil forhåpentligvis sikre framtida til disse rasene. Det er knyttet spenning til om denne spiren av optimisme overlever og vokser seg stor og slagkraftig, eller om den blir kvalt av utfordringene knyttet til kostnadseffektiv distribusjon og markedsføring grunnet små salgsvolum.

Kilde til nøkkelrapport status storfe: Nøkkeltall om de bevaringsverdige storferasene 2016

Truede og kritisk truede norske husdyrraser

HEST: Fjordhest, Dølehest, Nordlandshest/Lyngshest (NL), Norsk kaldblodstraver.

STORFE: Telemarkfe, Dølafe, Vestlandsk raudkolle, Østlandsk rødkolle, Vestlandsk fjordfe, Sidet trønder- og nordlandsfe (STN).

SAU: Grå Trøndersau, Fuglestadbrogete sau, Steigarsau, Blæsetsau, Dalasau, Rygjasau.

GEIT: Kystgeit

KANIN: Grå trønderkanin

FJØRFE: Jærhøns, Norsk hvit gås, Smålensgås

BIER: Den brune bia

HUND: Dunker, Haldenstøver, Hygenhund, Lundehund, Buhund, Norsk elghund sort.

Kilde: genressurser.no