Allerede det første året sitt som produsent gikk Aksel Weldingh rett inn på purketoppen. Der har han havnet med klare meninger, Hampshire og Furuseth.
Målet hans var å være på ti-på-topp-listen til Ingris i løpet av ti år. Han gikk til topps første året. – Det setter en standard. Mye flaks og lange arbeidstimer, sier Aksel Weldingh i Grue i Solør.
Sen bondeinteresse
Egentlig skulle han ikke bli svineprodusent i det hele tatt. Faren Terje Weldingh sto bak Norges første purkering, Snusjara, og sønnen vokste opp med produksjon på nært hold.
– Jeg har vært med ham i fjøset i mange år. Men hos meg våknet bondeinteressen sent. Det lå slett ikke i kortene at jeg skulle ta over her, sier han.
Aksel Weldingh slo til da nabogården var til salgs i 2020. Da Sissel og Ole Johnny Rugsveen solgte gård med bra grisebesetning, dro han på visning. Det endte med at han kjøpte gården for 12,3 millioner kroner.
Egentlig skulle ikke Aksel Weldingh på Grinder i Solør bli svineprodusent i det hele tatt.
Logistikk-ros
Nå samarbeider han godt med faren.
– Han driver mye av jordbruket mitt, for det krasjer alltid med noe. Grising eller inseminering. Jeg vet jo ikke fire måneder før det skjer, hvilken dag det er fint vær, fleiper han. I tillegg til samarbeidet med faren, har han avløser når det trengs.
Far og sønn Weldingh har likevel tatt temmelig forskjellige valg. – Jeg leverer til Furuseth og får fôr fra Fiskå, sier Aksel Weldingh, som spesielt roser Furuseth for logistikken.
– Jeg sender melding, de kommer, og ikke minst: de kommer på det tidspunktet de har sagt. I hvert fall første levering er det greit å kunne planlegge ut fra tidspunkt og ha folk klare, sier han.
Innpåsliten
Også om rase er han sterk og klar:
– Jeg vil aldri drive med Duroc. Her er det Hampshire. Durocgrisene er altfor innpåslitne. På fagspråket kaller de det «livsgnist». Jeg kaller det «innpåslitne», sier Aksel Weldingh.
Den første tiden fikk han god hjelp av forgjengerne Sissel og Ole Johnny Rugsveen. Nå har de flyttet, men han kan fremdeles spørre dem til råds når det trengs.
Nå er det ikke rom for flere unger – da trengs det en tredje rekke med spener, smiler Weldingh.
Rett til topps
Men han har sannelig klart seg bra på egne ben, også. I fjor gikk han til topps på Ingris-listen over beste purkebesetning, med 34,6 beregnede avvente pr. årspurke. Også smågrisene hadde god tilvekst, og han havnet på tiendeplass på smågrislisten.
– Jeg får ikke de resultatene igjen nå. Det er litt irriterende, selvsagt, fordi jeg vet hva jeg er i stand til å gjøre. Men det er veldig lite som skal til før en ikke er der lenger, sier han.
Weldingh innrømmer at topplasseringen vekket et konkurranseinstinkt som han ikke visste at han hadde. Samtidig ser han at det kommer an på hva det blir fokusert på.
– Nå trenger vi ikke flere unger. Da må purkene ha flere spener så de ser ut som en dachs snart. Vi får avle på å få til en rekke til, da, smiler han. – Jeg legger meg egentlig ikke borti hva de fokuserer på. Jeg har nok av andre ting å huske, sier han.
Alt er under samme tak – en fordel, mener solørprodusenten, som driver kombinert produksjon.
Angrer ikke
I den nyeste delen av grisehuset har han drektighetsavdeling, smågrisavdeling og slaktegrisavdeling. Den eldste delen rommer fødeavdelingen. Alt under samme tak er en stor fordel, mener han.
Han bestemte seg altså sent, og han angrer ikke på at han valgte gris. – Det kan nok hende noen sene nattetimer at jeg tenker på det, men jeg angrer ikke så fælt. Det er litt behagelig å være sin egen sjef, selv om lønnsforhandlingene kan være litt tunge, sier Aksel Weldingh.
