Av Per A. Sleipnes
Sommerens viktigste og mest dyptgripende sak i vår bransje, er uten tvil beskjeden om at planene for nytt slakteri på Otta skal realiseres. Mange hadde nok sett for seg at Gudbrandsdal Slakteri ikke ville bli etablert, men der tok skeptikerne feil. Etter snart fem år med planlegging, mye motstand og stadig mer usikkerhet, blir Gudbrandsdal Slakteri omsider en realitet.
I utgangspunktet var flere aktører i vår bransje involvert i planleggingen av det nye slakteriet. Disse ga seg i tur og orden. Først trakk Fatland seg, og deretter ga Grilstad beskjed om at de heller ikke ønsket å være med videre. Igjen sto selskapet Jæder Ådne Espeland. Dette selskapet, med Guro Espeland og Terje Wester i spissen, redder nå realiseringen av slakteriplanene på Otta.
Det er all grunn til å la seg imponere over den beslutning som nå er tatt. Mer enn 70 millioner kroner satser Rogaland-selskapet på dette slakteriprosjektet og det er betydelige summer. Det vitner både om en offensiv holdning og en sterkt tro på bønder og nøkkelfolk i de involverte kommunene i Gudbrandsdalen. Men det er dessuten en bekreftelse på hvor viktig private kjøttbedrifter er for mange lokalsamfunn rundt om i landet. Mens samvirket legger ned i distriktene, bidrar bedrifter som Jæder til det motsatte.
Et lokalt slakteri som det vi nå ser konturene av på Otta, er også positivt for dyrevelferden og ikke minst for alle aktører som produserer lokalmat. Gudbrandsdalen blir med denne etableringen ikke bare en råvareleverandør, men en region med et styrket produksjonsmiljø. En styrket norsk matproduksjon er viktig for beredskapen.
Overfor bladet Kjøtt & Eggprodusenten uttrykker daglig leder Guro Espeland i Jæder, behov og ønske om å bidra til å styrke framtidstroen i lokalsamfunnene i Gudbrandsdalen. Og dette har bedriften lang erfaring med. I Rogalandskommunen Gjesdal er Jæder blant annet en viktig støttespiller for mange idrettslag. Gudbrandsdalen trenger denne type aktører som ser verdien av å bidra.
Et nytt privat slakteri har blitt sett på med forferdelse av mange samvirketro bønder i regionen. Det vitner om en innstilling som i hvert fall ikke kan karakteriseres som dynamisk. Tvert imot er det direkte bakstreversk og viser med all mulig tydelighet at samvirketanken ikke alltid er synonym med matproduksjon i hele Norge. Nå gjenstår det så å se om Rogalandsbedriften klarer å overtale ihuga samvirkebønder og få disse med på laget. Det blåser en forfriskende vestavind over Gudbrandsdalen.
