Norge som matnasjon er avhengig av fagarbeidere
I denne utgaven av bransjebladet vier vi rekruttering og kompetanseheving ekstra oppmerksomhet. Både gjennom «Gjestekommentaren» signert Espen Lynghaug i NHO Mat og Drikke og i en artikkel der vi presenterer en kjøttbedrift som viser vei på rekrutteringsområdet. I et bransjeblad for norske kjøttaktører, er det viktig at dette temaet blir «holdt varmt».
I den sammenhengen er det gledelig at rekruttering til mat- og måltidsbransjen på nytt er satt på den politiske dagsorden her i landet. I starten på februar la nemlig regjeringen frem strategien for hvordan Norge skal bli en matnasjon innen 2030 og kort tid etter kom rapporten fra det regjeringsoppnevnte rådgivende utvalget som slo fast at uten fagarbeidere blir Norge ingen matnasjon.
Dette er sterke påstander, men det er all grunn til å ta budskapet på ramme alvor. Nevnte rapport synliggjør nemlig koblinger mellom næringspolitikken på matområdet og helse- og folkehelsepolitikken. Det såkalte rekrutteringsutvalget har i et drøyt år, arbeidet med utfordringene vi står overfor blant annet i kjøttindustrien, en utfordring aktørene i kjøtt- og fjørfebransjen har vært klar over i mange år.
Bransjen har et økende behov for fagarbeidere, samtidig som rekruttering til utdanningsprogrammet restaurant- og matfag er fallende, og har vært det lenge. Et generasjonsskifte er dessuten på gang, noe som ikke akkurat gjør utfordringen mindre.Ett sentralt forslag i rapporten er at myndighetene og arbeidslivets parter går sammen om å etablere en rekrutteringskampanje med stor andel offentlig finansiering som kan bidra til å vise bredde, mangfold og muligheter i matfagene.
Det er i dag mye fokus på restaurantfagene, mens matindustrien for en stor del går under ungdommenes «radar». Det er både synd og ikke minst farlig med tanke på framtiden for kjøtt- og fjørfebransjen.Heldigvis legges det ned mye godt rekrutteringsarbeid rundt om i Norge, og rekrutteringen må fortsatt gjøres lokalt der ungdommen og bedriftene er. Det er bedriften Metervare i Oslo et eksempel på (som vi skriver om inne i bladet). Men det er behov for en samordnet innsats, og ressurser til å trappe opp arbeidet. En slik kampanje må ha en varighet på minst fem år, noe også utvalget slår fast.
I det nye bransjeprogrammet som igangsettes i disse dager, er det mulig til å kjøpe inn og utvikle helt nye utdanningstilbud, i tillegg til at de tilbudene som er igangsatt videreføres. Det er nå lyst ut penger til blant annet utvikling av et nytt 30 studiepoengs fagskoletilbud innen spekevareproduksjon. Mange av dem som kan spekemat, er på vei inn i pensjonistenes rekker.
Den kunnskapen som disse nøkkelpersonene i bedriftene innehar, må erstattes og overføres til andre medarbeidere. Derfor er så viktig å få på plass en slik utdanning nettopp innenfor spekevare-produksjon.
