Gode rutiner og dialog mellom smågrisprodusent og slaktegrisprodusent er nyttig for begge parter. Dette er svineprodusentene Asbjørn Matberg og Tomas Valstad fra Verdal gode eksempler på.

Av Per A. Sleipnes

Asbjørn Matberg har vokst opp med foreldre som har drevet med gris siden 1969. Han har selv drevet med gris siden 1992. I 2007 ble det bygd to nye fødeavdelinger og en bedekkingsavdeling i tillegg til gamlefjøset. Det dreier seg om konvensjonell smågrisproduksjon med sju ukers puljedrift og 42 purker i hver pulje. Besetningen hans består av TN70-purker som insemineres med Hamp-shire-sæd. Denne kombinasjonen er Asbjørn Matberg svært fornøyd med.

Livskraftige avkom

– Det er gode purker som får livskraftige unger. Derfor er det veldig trivelig å gå i grisehuset. Jeg er meget godt fornøyd med Hampshire som farrase og har stort sett hatt Hampshire-griser siden muligheten kom i Norge. Har hatt kull med Duroc innimellom, men det har jeg dårlig erfaring med. Det har blant annet vært mye halebiting i disse kullene. Det kan selvfølgelig være tilfeldig, men det har skilt seg såpass ut i forhold til far-rasen, at det er Hampshire jeg ønsker å holde meg til. Man endrer ikke på det som funker, konstater Matberg.

Både hans foreldre og Matberg selv har levert til privat side i alle år.

– Jeg leverer til Midt-Norge Slakteri (MNS) og er veldig fornøyd med det. Det er trivelige folk på slakteriet, og det er alltid hyggelig å ta en tur innom. Jeg får god hjelp ved behov, og MNS har i tillegg alltid betalt litt mer for smågrisen enn Nortura.

Rutiner på stell

Det har vært lite sykdom i besetningen hans de siste årene og dødeligheten er lav. En av årsakene til det tror Asbjørn er gode rutiner.

– Jeg gjør ting til faste tider, og har funnet rutiner som fungerer godt. Purkene går på appetittfôring fra de settes i fødeavdelingene to til tre uker før grising. Dette gjør purkene rolige, og det er lettere å holde holdet stabilt på dem.

Under grising går jeg og kona to skift i døgnet. Jeg går om dagen og hun om natta. Det er ingen tvil om at tilstedeværelse betyr mye i denne tiden.

To slaktegrisprodusenter

Asbjørn Matberg leverer smågris fast til to slaktegrisprodusenter. En av dem er Tomas Valstad som har kjøpt smågris fra Asbjørn siden Valstad startet med slaktegrisproduksjon i 2014. Tomas har full konsesjon og har mellom 3–600 gris i grisehuset til enhver tid. Grisen han får fra Asbjørn blir levert kullvis, og fortsetter å gå kullvis hos ham. Denne avtalen er Tomas Valstad godt fornøyd med.

– Jeg tror vi gir grisen en god start hos oss ved å holde dem kullvis. Dette gir ro i bingene og lite tull når de kommer hit, ifølge Tomas Valstad.

Dyrevelferd viktig

Dyrevelferden er viktig for Tomas og han påpeker at dette påvirker driften på flere måter.

– En «glad» gris vokser bedre, noe som igjen gir direkte utslag på økonomien. Og så er det jo triveligere å gå i fjøset når dyra har det bra. Vi driver litt gårdsutsalg også, og har fått streng beskjed fra de som foredler kjøtt fra oss om at vi aldri må slutte med Hamp-shire. I mitt hode er Hampshire et kvalitetsstempel, konstaterer Tomas.

Smaken som gjelder

Med en tilvekst på 1180 gram pr. dag og en kjøttprosent på 61,5 prosent er han godt fornøyd med både vekst og kjøttkvalitet på grisen. Og Tomas deler gjerne smaksopplevelsen med de rundt seg. – En kompis som fikk smake Hampshire, ble hekta fra første bit. Kompisen har nå selv startet opp med gris, og både selger produkter og produserer til eget bruk. Og det er kun Hampshire som gjelder der også, ler han.

Emilie Oldervik, spesialveterinær svin og dyrevelferd hos KLF, er svært glad for å høre både om samarbeidet og de gode Hampshire-erfaringene som Asbjørn Matberg og Tomas Valstad har. Oldervik er for øvrig svineprodusentenes kontaktperson i KLF-selskapet ScanPig.

– For mange svineprodusenter er det smak og kjøttprosent som får disse til å velge Hampshire som farrase. I tillegg ser vi at mange velger Hampshire på grunn av lynne og atferd. Det har jo betydning for både dyrevelferden og bondens trivsel i grisehuset. Valget av denne grisen har jeg derfor stor forståelse for, sier Emilie Oldervik.