– Drøvtyggere er viktige representerer for matberedskap i gressnasjonen Norge, spesielt hvis våre verdifulle kornareal skal produsere mer mat direkte til folk. Derfor må trenden i retning det vi velger å kalle underforbruk av mat fra drøvtyggeren, brytes.

Av Per A. Sleipnes

Det er Nibio-forskerne Eva Narten Høberg og Lise Grøva som sier dette. De peker på at det snakkes om overproduksjon av rødt kjøtt og at selvforsyningsgraden må økes. Likevel gjøres det flere grep som reduserer etterspørselen av kjøtt produsert på norsk gress.

Gode intensjoner, men…

Eksempel på dette er vedtaket om Kjøttfri mat for Oslo kommunes fritidsklubber, AKS og barnehager, den nye cateringavtalen ved Universitetet i Oslo med bærekraftig mat, og NRK-programmet Ikke gjør dette mot klimaet. Dette er gode intensjoner, men ikke bærekraftige løsninger.

De to minner om at det i Norge i dag fremmes et kosthold basert på dyr som spiser kraftfôr fra importert råvare og norsk korn fremfor dyr som spiser norsk gress. Paradokset i den forbindelse er at bøndenes organisasjoner selv har signert en klimaavtale som fremmer denne utviklingen.

Overlatt til markedskreftene

– Intet marked – ingen produksjon. Dette er handelens «grunnlov», som også gjelder maten vår. Vår matsikkerhet er dermed overlatt til markedskreftene. Er det lurt, spør de to forskerne.

– Kjøttforbruket styres av pris, tilgjengelighet, reklame og råd om hva man bør velge for helsa og miljøets skyld. De nye nordiske ernæringsrådene har gjentatt at mat fra drøvtyggere må begrenses, nå enda mer enn før, sier Høberg.

Klimaavtalen

Faglagene i norsk landbruk har gjennom Klimaavtalen med regjeringen, avtalt at det skal jobbes for å redusere forbruket av gressspisende dyr. Produksjonen skal deretter reduseres i takt med redusert etterspørsel.

– Situasjonen nå er at etterspørselen etter og produksjonen av kjøtt fra drøvtyggere reduseres, mens kyllingens salgskurver skyter i været. Norsk Bonde- og Småbrukerlag (NBS) vil begrense produksjonen av sau og lam ved å innføre kvoter, for å unngå at det produseres mer enn markedet vil ha. NBS har selv en kampanje gående på Facebook: «Spiser vi ikke norsk mat nå, blir det heller ingen norsk mat å få når vi virkelig trenger det.» Gjelder ikke dette for sauenæringa? Hvorfor ikke jobbe med å øke markedet for sau og lam i stedet, spør Lise Grøva.

Naturnær drift

I dag spiser vi her i landet i gjennomsnitt bare 4,5 kg sau og lam pr. år. Det har vi gjort siden 1960. Storfe står for 19 kg. Forbruket av svin er 25 kg og kylling over 20 kg. Vi spiser altså nesten dobbelt så mye kraftfôrkjøtt sammenlignet kjøtt fra grspisere. Ifølge de to Nibio-forskerne helt bakvendt i et land der gressressursene dominerer. Vi bør derfor snakke om underforbruk i stedet for overproduksjon, mener de.

– Den norske småfedrifta er naturnær. Lammene fødes om våren når beitegresset begynner å vokse. Mor og avkom skilles ikke, og kan gå sammen til naturlig tidspunkt for avvenning. Lammet går fra en fødselsvekt på fire kg. til over 40 kg. på høsten, på melk fra mor og gress fra utmarka. Slik vil det fortsatt være, så lenge næringa ikke blir presset inn i lignende industrisystemer som kylling, svin og laks. Det brukes noe kraftfôr inne, men det skyldes dagens politikk, påpeker Eva Narten Høberg. Politikk kan endres, og drøvtyggerne bør i større grad brukes til det de kan best – nemlig å omforme gress til kjøtt, melk og ull, påpeker Eva Narten Høberg..

Ny bruk av fôrkorn?

Riksrevisjonen anbefaler i sin rapport om matsikkerhet og beredskap (2023) at det vurderes hvilke virkemidler, både eksisterende og nye, som kan bidra til å øke selvforsyningen. Det enkleste grepet er å stimulere til økt produksjon og forbruk av gressfôret kjøtt og redusere forbruket av kylling, svin og laks som lever av kraftfôr. Da vil det bli overproduksjon av fôrkorn i Norge.

– En forutsetning er da at vi er villige til å se på ny bruk av fôrkornet. Hva med å revurdere bakeindustriens krav til kornkvalitet? Det finnes fagfolk som har tro på at industrien kan lage både god og sunn kornmat av dagens fôrkorn.

Helsebringende

Lise Grøva påpeker at dagens markedssituasjon kan indikere at forbrukernes preferanser er kraftfôrkjøtt i stedet for gressfôret kjøtt. Da mener hun og kollega Høberg at vi kan være like langt, med mindre vi kan påvirke forbrukernes preferanser i retning større etterspørsel etter gressfôrer kjøtt.

– Vi må også ta fram kjent kunnskap om at rødt kjøtt er helsebringende så lenge det tilberedes riktig, og inntas som del av et allsidig kosthold sammen med mye grønnsaker. Virkemidler for å få til dette bør vurderes, men forutsetter enighet om at det må jobbes til gressnæringenes beste, selv om dyra raper metangass og produserer rødt kjøtt. It’s not the cow, but the how.

Øde bygder

Nibio-forskerne mener det er tankevekkende at i en verden der stadig flere sulter, snakker vi om hvor mye kjøtt som ligger på lager. Vi har lav selvforsyning, og importerer hele 60 prosent av maten til folk og fe.

– Hvorfor erstatter vi ikke noe av kraftfôrkjøttet med gresskjøtt, produsert på norske ressurser. Drøvtyggere er en viktig beredskapen på landjorda, spesielt dersom tilgang på kraftfôr/korn skulle begrenses. «Levende bygder er viktigere enn våpen», sa Robert Mood på fjellandbrukskonferansen i Oppdal nylig. Skal vi slutte å bruke gresset, legges bygdene øde og gjengrodd. Vi kan få både melk, kjøtt, ull og skinn fra gress. Drøvtyggerne lever godt på gress, i motsetning til mennesker, gris, kylling og laks. Vår streben etter utslippskutt må ikke gå på bekostning av egen og andre lands matsikkerhet, avslutter Eva Narten Høberg og Lise Grøva.