Påstanden “I dag har Samvirka plikt på å ta imot jordbruksvarer frå private aktører” er feil.
Faksimile Nationen 01112013
Ingen slakterier har i dag anledning til å levere overskuddsslakt til markedsregulering. Så når Nortura i løpet av de siste ukene har frosset inn 2000 tonn storfekjøtt for felleskapets regning, har de private slakteriene tatt regninga selv. Unntakene som gjelder for kjøtt, er når det tas allerede markedsregulert kjøtt ut av reguleringslagrene for delvis nedskjæring (“ribbeskjæring”). Da kan de private som deltar på dette få levere resten av dyret tilbake til reguleringslager. Dersom det er aktuelt å eksportere lam eller storfe (som landbruks- og matdepartement og markedsregulator insisterer på at aldri kommer på tale), kan de private slakteriene få levere en andel av eksportkvantumet.
For egg kan de private eggpakkeriene få levere en begrenset mengde overskuddsegg hvis en rekke vilkår er oppfylt og Nortura samtidig har overskudd. Forskjellen mellom hvordan ordningen fungerer for Nortura og de private eggpakkeriene er himmelvid.
Påstanden: “(I dag har Samvirka) plikt til å levere råvarer til dei private” lekker som en mjølkesil.
Markedsregulator Norturas ansvar for å forsyne de private aktørene begrenser seg til halve og hele slakt samt usorterte egg (dog gjerne omregnet til egg klasse A). Foredlingsindustrien som kjøper ferdig nedskåret vare har ingen “krav” om å få råvare. Men ikke nok med det; forsyningsansvaret gjelder bare når det oppfattes å være nok norsk vare i markedet. Så hvor skulle ellers markeds-regulator selge kjøtt og egg som de ikke har behov for selv, enn til de private aktørene?
Er det underskudd, skal det åpnes for import. I en situasjon med administrativt nedsatt toll har ikke markedsregulator forsyningsplikt. En slik plikt må være lett å bære.
Påstanden “I dag har ikke SLF apparat til å gjennomføre reguleringsansvaret. Til det treng dei lagringskapasitet for jordbruksvarer, og SLF må i tilfelle kjøpe det frå samvirke eller private. Eg kan ikke sjå at det blir rimelegare om SLF skal gjere det” er interessant.
Tydeligere kan det vel ikke vises at Almås mener at marked og konkurranse er en uting. Norske bønder kjøper normalt markedsreguleringstjenester for tresifrede millionbeløp årlig. Det skjer til faste, avtalte priser der den viktigste faktoren i prisfastsettelsen er kostnadsnivået som fremlegges av den som utfører tjenesten. Slik at det vært i 30 år. Med eksempelvis SLF i førersetet for markedsregulering, kan logistikken rundt innfrysing og lagring av overskuddsvare gjennomføres av dem som gjør det billigst. Til gode for alle, inklusive de bøndene som betaler for moroa.
