Bjørn-Ole Juul-Hansen
Situasjonen i den norske storfekjøttproduksjonen er utfordrende med et økende underskudd. Det til tross for at norsk storfekjøtt er en meget ettertraktet vare som de private slakteriene strekker seg (lengre enn) langt for å få tak i. For noen produsenter kan situasjonen med for lav lønnsomhet tappe en for gleden og utfordringen ved å være kjøttprodusent. Andre kan velge å se på situasjonen som en gylden mulighet til å satse. Et marked på rundt 15000 tonn bare venter på å bli dekket. Våre slakterier og norske forbrukere står klare og vi ønsker oss all norsk produksjon som kan oppdrives.
Medlemsslakteriene i KLF lever av å slakte norske dyr; det er bare en av årsakene til at KLF ønsker mest mulig norsk kjøttråvare. Så vi ser gjerne at flere som tør tenke litt som “Kjoser’n” i Norwegian når det gjelder å satses i et tøft markedet. Rett skal være rett, vi har heldigvis flere bønder som allerede gjør det i dag innenfor ammekusektoren: proffe bønder med fokus på produksjon og kvalitet og som tør investere både mye tid og penger.
Jordbruksoppgjøret
I forbindelse med årets jordbruksoppgjør konkretiserte KLF sine tanker rundt den økonomiske utviklingen i ammeku-produksjonen:
"Når det gjelder storfekjøttproduksjon (ammeku) er KLF positive til utvikling av nye tilskuddsordninger som kan bidra til å øke produksjonen. Særlig er utfordringen å få etablert produksjon som kan erstatte den som forsvinner som konsekvens av redusert melkeproduksjon.
Vi viser i den forbindelse til TYR sitt initiativ for å forbedre vilkårene for storfekjøttprodusentene og anbefaler at avtalepartene utvikler en opptrappingsplan for inntektsøkning over tid for denne produsentgruppen.
Avtalepartene bør i år strekke seg meget langt for å sikre et løft for ammeku-produksjonen."
I samme uttalelse er det riktig at KLF ønsker at proff-bonden prioriteres fremfor deltidsbonden. ”For KLF er det viktig med en positiv inntektsutvikling i landbruket som sikrer at de dyktige heltids eller den profesjonelle bonden velger å bli værende i næringen.”
Det betyr ikke at vi ikke ønsker deltidsbonden, men at knappe midlene som skal fordeles i næringen først og fremst må gå til å sikre de som henter store deler av sitt levebrød fra bondeyrket.
I Limousin 2-utgaven har Norturas talsperson gjort det til et poeng at KLF ikke ser det som gunstig at vi får for stor prisforskjell i forhold til naboland.
Forbedre bondens økonomi
Jeg for min del ser ikke noe negativt i at KLF har et sterkt ønske om at norske forbrukere også i framtiden skal velge å kjøpe norsk biff i Norge fremfor å finne andre løsninger. Så ønsker vi heller - sammen med TYR og andre - å finne løsninger som gjør at vi kan forbedre bondens økonomi.
At Nortura med sitt importselskap i løpet av kort tid er blitt den desidert største importøren av storfekjøtt til Norge, at denne importen tydeligvis er et satsingsområde og at satsingen innbefatter å bruke millioner for å bli hovedeier i det namibiske slakteriet Witvlei Meat, er spennende. Norturas talspersoner bør kanskje fokusere mer at de som markedsregulator må bære en del av ansvaret for at ståa er som den er, fremfor å forsøke “å ta en Jon Arne Riise” å fremheve egen fortreffelighet. At de private slakteriene betaler bedre enn Nortura kan knapt sees på som noen stor synd.
