Innlegg i Bondebladet, januar 2011
Dag Henning Reksnes og
Bjørn-Ole Juul-Hansen
Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund

Førsteamanuensis ved BIs ”Senter for samvirkeforskning”, Per Ingvar Olsen, bekymrer seg i siste nummer av Bondebladet for Norturas økonomi og gjør seg til varm talsmann for mer regulering for å beskytte den dominerende markedsaktøren mot konkurrentene.  ”Gjør som Sveits”, ”på finske landbruksvilkår”, ”la kraftfôrproduksjonen bli internasjonalisert” er tidligere sitater fra Olsen.  Det er nesten så vi tror Olsen er litt forvirret. Det er selvsagt lov å skifte mening ved ny viten, så derfor vil Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) gjerne rydde i en del av Olsens forvirring når det gjelder fakta. Blant annet at Norturas største konkurrent  har om lag en tiendedel av Norturas omsetning og vanskelig kan utgjøre noen eksistensiell trussel for et veldrevet konsern.

Forvirret av forpliktelsene
Olsen hevder at ”Nortura er forpliktet til å sikre at konkurrentene kan få kjøpe så mye kjøttråvare som de vil til regulerte priser”. Sannheten er at Nortura har påtatt seg et ansvar for å fordele norsk slakt slik at alle foredlingsvirksomheter har samme ”dekningsgrad” av slakt i forhold til ”behovet”. Denne jobben får de godt betalt for. “Behovet” er satt i hermetegn fordi det ikke er snakk om det behovet foredlingsbedriftene faktisk har til sin produksjon, men hvor mye de tidligere har kjøpt hos Nortura. Og kjøttvirksomheter som dekker deler av sitt behov ved egen slakting for fratrekk fra det før deres ”behov” beregnes. Gjelder ordningen med administrativt nedsatt toll opphører Norturas fordelingsansvar av norsk slakt. 

I den grad Nortura har plikt til å selge kjøttråstoff ” så mye som kunden vil ha”, gjelder det kun ut fra reguleringslager. Det er det et begrenset volum tilgjengelig og Nortura selv kan også kjøpe ubegrenset av dette.   Derimot kan Nortura selge dette volumet inn på reguleringslageret til en grei pris, mens de private konkurrentene måtte ha tatt denne kostnaden selv. Og når det gjelder de regulerte prisene: Dette gjelder i hovedsak engrospris på hele skrotter.  Regulerte priser på salg fra reguleringslager gjelder både for Nortura og private. 

Ribbekrig-forvirring
I artikkelen fremkommer det en påstand om at Nortura nå sitter med store mengder tungt omsettelig varer på lager. Olsen siteres på at ”.. disse er nå frosset inn i store mengder”. 
Til Olsens opplysning så har Nortura ingen forsyningsplikt på ribbe. I den grad de har skåret ned gris for å få ribbe, er det for å dekke behovet de har i forhold til EGET salg. Olsen er vel ikke uenig i at Nortura selv må ta ansvar for salg og pris de har avtale om med sine kunder?

Normalt ville BI-økonomer sannsynligvis hevdet at skal et enkeltprodukt selges på en måte som medfører pristap på restproduktene, må tapet innkalkuleres i salgsvaren, men siden dette er en samvirkebedrift gjelder kanskje andre økonomiske forhold? Og i ribbemarkedet sitter til orientering alle konkurrentene i samme situasjon.

Kapasitets-forvirring
Men Olsen gir seg ikke med det: (Nortura)… er i praksis forpliktet til å ha overkapasitet for å ta i mot alt slakt som måtte komme…”. Først og fremst er det temmelig stabilt ”hva som måtte komme”. Fra 2002 til 2010 har Nortura hatt et slaktevolum mellom 160 000 -170 000 tonn. Og hvis det er et problem med for lite kapasitet er det nok av private slakterier som kan overta eller slakte på kontrakt for Nortura om bare en BI-økonom gir dem råd om det...

Tvert i mot har Norturas dominans på kapasitetssiden gitt Nortura store fordeler i forhold til kjedene, Nortura kontrollerer råvarestrømmen og har alltid råvarer til foredling.

Betalings-forvirring
Det er selvfølgelig hyggelig at Olsen er opptatt av økonomien i næringsmiddelindustrien, i alle fall hyggelig for den delen som omfatter samvirke.  Vi ser gjerne at det kommer mer stoff som tar for seg muligheten for likeverdig konkurranse mellom aktørene i kjøttindustrien som virkemiddel for å dyrke frem sunne, solide og effektive bedrifter. På sikt vil det være den beste garantien for en rimelig betaling til bøndene for de råvarene de leverer og for at vi en samfunnsøkonomisk god utnyttelse av overføringene til landbruket.
Til slutt Olsen, i dag belastes ALLE bønder for markedsreguleringen, gjennom omsetningsavgiften. Utover den kostnaden samvirke har via sine bønder har ikke samvirke noen kostnader med markedsreguleringen, men derimot flere fordeler. Men et slik resonnement ville kanskje tatt vekk hele poenget, Olsen?