Av Erling Hjelmeng, prof. dr. juris, UiO
Tar noen til orde for en modernisering av landbrukssektoren, blir det fort vist til Armageddon (ren kontraktsproduksjon) på den ene siden, versus trygge og gode samvirkeforetak på den andre.
Så svart-hvitt er det langt fra. Det er uenighet om samvirkene skjøtter sine oppgaver særlig bra. For mange er det også uklart hvilket reguleringsoppdrag de egentlig forvalter og hvor godt de gjør det, jf. den seneste underdekningen på melk og egg. Men det er enighet om at bondens økonomi er for dårlig, samtidig er forbrukerne misfornøyd med det standardiserte utvalget som tilbys. Og likebehandles konkurrentene, slik de skal?
Trolig mangel på egg i butikkene i påsken (kjottbransjen.no - 14.03.2024)
Industrimodellen presser norsk landbruk. På den ene siden industrielle aktører (hvor samvirkene faktisk er de største) som slåss for markedsandeler i butikkhyllene, på den andre siden en spredt bruksstruktur, bønder som arbeider lange dager alene og et politisk, men underfinansiert ønske om «landbruk over hele landet».
Det lukter interessekonflikt lang vei. Samvirkene er bondeeide, men den enkelte bonde har få alternativer til å bidra i industrimodellen. Som i melkesektoren, der Tines utenlandssatsing eksponerer kapitalen bygget opp av bønder gjennom tiår, men som likevel ble trumfet gjennom i generalforsamlingen. Også Nortura har sine svin på skogen, f.eks. gjennom Norfersk-samarbeidet med NorgesGruppen. Presser de kjedene eller presser de bøndene?
Når Nortura nå har varslet et mulig skille mellom børs og katedral, er det gode nyheter. Hvert ledd kan rendyrke det de er best på. Bøndene kan øke prisuttaket etter en samvirkemodell og uten å stå med lua i hånda, mens den industrielle delen kan rendyrke sine strategier, på like vilkår med sine konkurrenter. Riktignok burde hver enkelt bonde blitt tildelt aksjer i det nye industrielle selskapet, så kunne hver enkelt tatt sitt valg om å selge seg ut eller blitt med på satsingen.
Rødt versus hvitt kjøtt er et eksempel. Kylling er deregulert, mens rødt kjøtt ikke er det. Kyllingsektoren har vist seg tilpasningsdyktig, mens det ropes på at den er industriell og bidrar til sentralisering. Kanskje det, men markedsmekanismene fungerer. Geografisk spredning finnes det andre virkemidler for, som til og med er uproblematiske etter WTO-avtalen, for eksempel kvoteordninger.
WTO-tilpasningen tvinger for øvrig frem uforutsigbare endringer i melkesektoren, utløst av manglende prisuttak fra samvirket og lettvinte støtteordninger fra departementet som nå stanger i WTO-taket. Å fjerne målprisen og innføre en volum-modell der Tine setter prisen kan kanskje løse WTO-problemet, mens andre utfordringer som kjøttbransjen er vel kjent med tyter frem.
Det landbruket trenger er et tydeligere skille mellom industriell foredling med konkurranse og ivaretakelse av bøndenes interesser. I dag står det dårlig til med både økonomi og HMS, og begge deler risikerer å ramme dyrevelferden. Norturas forslag om et skille kan være starten på en helt riktig utvikling – også for den andre hvite sektoren, nemlig melk.
Gjesteskribenten ledet i 2015 markedsbalanseringsutvalget som evaluerte markedsordningene i landbruket. I ettertid har han engasjert seg i uavhengige aktørers rammevilkår, og har oppdrag for Q-Meieriene.
