Film om kjøtt og kjærlighet
Endelig har kjøttbransjen fått sin egen feelgood-film. Det måtte franskmenn til for å lage en hel film om drama og romantikk i slakterbutikken.
Charly står plutselig med en slakterbutikk når faren hennes dør.
Pilotene har «Top Gun». Advokatene har «Lovlig blond». Korsangerne har «Heftig og begeistret». Nå har slakterne fått «Mør og saftig». Filmen som får deg til å fryde deg og være stolt av faget ditt. «Mør og blodig», heter den på originalspråket («Tendre et saignant»), som seg hør og bør når en av hovedpersonene blir kalt «kongen av ytrefilet».
Charly er slakterdatteren som ville bort fra faget og ble redaktør i et jålete motemagasin. Motemiljøet er akkurat passe karikert til at det blir morsomt – i hvert fall for den som ikke kan navnene på alt som kan krype og gå av norske «influensere» og aldri har hørt om mer enn en tredjedel av deltagerne i siste sesong av «Farmen kjendis».
Fagmann og kunstner
Når faren plutselig dør, vil Charly legge ned slakterbutikken, Fleury, på dagen. Butikkens fremste fagmann Martial, derimot, han mener at det er meningsløst å stenge dørene rett før jul med butikken full av julemat og kunder som allerede har bestilt.
Det går som det må gå: Charly går med på å fortsette til nyttår, og så finner hun ut at kjøtt faktisk er ganske OK likevel.
Filmen presenterer slakteren som både fagmann og kunstner; innkjøper og håndverker. Charly og Martial engasjerer seg hele veien fra besøkene på gårdene som de får dyr fra, til salgsmøtene med Michelin-kokker. For selvsagt vil de beste restaurantene i Paris gjerne kjøpe kjøtt fra den dyktige håndverkeren som skaffer de aller beste dyrene.
Slik ser en sexy slakter ut på fransk film, foreviget for Instagram av en moteredaktør.
#sexybutcher
Charly tar med seg fagkunnskapen sin inn i farens tradisjonsrike butikk. Når moteredaktøren presenterer slakteren på sosiale medier, blir han fort «#sexybutcher».
I filmen tar Martial innersvingen på kjendiskokkene som forsideansikt, komplett med stylede bilder og kjøtt. Mye av det som drar handlingen i filmen fremover, skjer likevel i lokalene til slakter Fleury. I telefonen der Charly tar imot bestillinger, bak disken der Martial og kollegene betjener kresne kunder, på kjølerommet og på kontoret.
Legg så til at spenningen mellom de to hovedpersonene går som en rød tråd gjennom hele filmen, så har du en romantisk komedie der romantikken for så vidt følger en noenlunde kjent formel, mens miljøet den foregår i, er nytt og sjeldent.
Håndverk mot tyske griser
Innimellom kjente filmmotsetninger som jåleri mot folkelighet og konsern mot familiebedrifter, så gir den også plass til å sette opp håndverkstradisjonen mot uhederlig industriproduksjon med billig og dårlig tysk kjøtt. Men her slipper du overtydelige Hollywood og grepene som får deg til å lure på om filmskaperne tror du er dum: Her er det mer subtilt og småmorsomt.
Konklusjonen siterer vi Britt Sørensen på. Hun driver Sørensens Filmservice på nett og har 25 år bak seg som kulturjournalist og nesten like lenge som filmanmelder i Bergens Tidende:
«Mest inntrykk gjør likevel de marmorerte kjøttstykkene, slakternes tilberedning av ulike kjøttretter, saftig kjøtt som stekes til perfeksjon mens liflig duft nærmest siver ut av lerretet. Det er ikke direkte matporno; for en norsk er det mer en påminnelse om hvor forspiste vi i grillsesongen er på middelmådige pølser, og hva vi faktisk altfor ofte tar til takke med på restaurant. Mør og saftig kunne neppe vært laget i Norge. Det er nitrist å tenke på.»
